Revolusjonen som forsvant

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL (Dagbladet): Universiteter lammet av streik og

okkupasjon. Kidnapping av bedriftsledere. Massedemonstrasjoner i gatene. Frankrike har sett rødt denne våren – mai 1968 skulle bli en parentes i forhold. «Ja, det finnes en risiko for revolusjon i Frankrike nå, sa Dominique de Villepin i et intervju 19. april i år. Ti dager seinere spurte et av landets største ukemagasiner, Nouvel Observateur, på forsida: «Hvor langt kommer raseriet til å gå?»

Også andre land kjente på opprøret: Bankfolk skulle spises i London, og tusenvis av folk gikk ut i gatene i Aten, Sofia, Dublin og Roma. Så hva skjedde? Våren har vært heit, men revolusjonen har uteblitt.

I morgen begynner de første EU-borgerne å stemme over hvem som skal sitte i det stadig mer innflytelsesrike Europaparlamentet. Fra 4. til 7. juni har europeiske velgere mulighet

til å kanalisere sitt sinne ned i stemmeurnene, og det kunne blitt en triumf for venstrepartiene: Om folk ikke riktig er klare for revolusjon, er de fleste enige om at den glade fri flytkapitalismen er slått ut. Kontroll og regulering er tidens melodi. Staten er tilbake. Likevel kan høyreledere som Berlusconi, Sarkozy og Merkel si seg fornøyde – det ser ikke ut som de møter altfor kraftig motstand fra venstre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det eneste som samler venstrekandidatene til EU-parlamentsvalget er deres manglende fokus», skriver Labour-politikeren Denis Macshane i Newsweek denne uka. Hans løsning er å gå mot sentrum. Det franske sosialistpartiet, derimot, er mer opptatt av utfordringene fra ytterste venstre. Der sitter Olivier Besancenot, den unge lederen av NPA, «Det nye antikapitalistiske partiet». Han har tatt til orde for generalstreik, og vil være «en høyttaler for motstand og sinne», har han forklart. Besancenot er svært populær i Frankrike, men har mistet høyde mot slutten av valgkampen. Han utfordres på sin side av de mindre hardtslående sosialistene i «Venstrefronten». Resultatet er i alle fall ikke noen samlet venstreopposisjon. I mellomtida kjører Sarkozy kjører kampanjen mot høyre i sluttspurten, med innvandring og «sikkerhet» som gode kort.

Situasjonen minner litt om Italia, der venstresida virkelig ligger nede for telling: Mens sentrum-venstrelederen Dario Franceschini forsøker å snakke om at vanlige folk ikke har råd til å betale regningene sine, forteller Berlusconi at alt kommer til å bli bra, mens han lar regjeringspartner Lega Nord komme med harde utfall mot innvandrere.

Da mai måned var over, oppsummerte avisa Le Monde spådommene om mai 1968-aktige omveltninger. Konklusjonen var at «sosial depresjon», splittelse og usikkerhet var mer betegnende for situasjonen enn sosialt opprør.

Og valget denne uka framstår på ingen måte som egnet til å samle eller engasjere. Det gjelder i de aller fleste medlemslandene: Mindre enn halvparten kommer til å stemme, selv om Europaparlamentet kan få langt mer makt og myndighet i tida framover. Det er mange årsaker til det, og ansvaret ligger ikke bare hos politikere generelt eller venstrepartiene spesielt. Men mot slutten på en vår der så mye lå til rette, er det likevel påtakelig at den europeiske venstresiden ikke har brukt anledningen til å samle seg om felles løsninger på de sosiale utfordringene unionen kommer til å møte framover.