Revolusjonenes tiår

BEOGRAD (Dagbladet): - Dette er våre olympiske leker i politikk. I denne disiplinen er vi verdensmestre, ler den aldrende fysikeren som hver ettermiddag inntar sin kopp kaffe og et glass mineralvann på uteserveringen foran det ærverdige hotellet Moskva.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siden høsten 1989 har jeg fått med meg de fleste omveltningene i det tidligere kommunistiske Øst-Europa: Berlinmurens fall, fløyelesrevolusjonen i Praha, blandingen av kupp og oppstand i Bucuresti, Walesas valg som president i Polen, stalinismens sammenbrudd i Albania, sovjetstatens fall etter kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov høsten 1991 _ og nå revolusjonen i Jugoslavia.

Innimellom har jeg opplevd fire kriger på Balkan _ skapt av Slobodan Milosevic som seint fredag kveld kunngjorde i fjernsynet at Vojislav Kostunicas valgseier har løftet en tung bør av hans skuldre og at han nå gleder seg til å ofre mer tid på barnebarnet Marko.

Omveltningene har hatt ett likhetstegn: Stilt overfor en kollektiv vilje har tilsynelatende urokkelige regimer falt sammen som korthus.

Omveltningene har skjedd trass i at eksperter og realpolitikere holdt dem for usannsynlig. Jernteppet var evigvarende og Milosevic uovervinnelig. Det fortelles om en erfaren journalistkollega som om kvelden 9. november 1989 hadde levert sin kommentar om situasjonen i det daværende DDR og som ble ringt opp med beskjeden om at Muren hadde falt.

- Føy det til på slutten av min artikkel, svarte journalisten. Så mye trodde han på meldingen.

I ukene etterpå blåste europeiske politikere av muligheten for at Tyskland kunne bli samlet. Inntil noen hundretusener østtyskere en førjulskveld stemte i med talekoret «Deutschland einig Vaterland» rundt ruinene av Frauenkirche i Dresden. Helmut Kohl skjønte stemningen i folket.

Jeg vil huske et par, for de fleste ukjente hovedaktører fra den europeiske revolusjonsserien: Den ene er den daværende 46 år gamle oberstløytnanten Harald Jäger som ga etter for trykket av titusener mennesker som samlet seg i Bornholmerstrasse i Øst-Berlin om kvelden 9. november 1989. Han åpnet grensebommen, av redsel. Den andre er en ung arbeider i rød jakke som om ettermiddagen sist torsdag trosset politimennenes tåregassgranater og trengte seg inn i det føderale parlamentet i Beograd. Arbeideren fra byen Cacak utløste Milosevic' fall.

Harald Jäger var opplært til å verne regimet med alle midler. Den unge arbeideren i rød jakke hadde kommet til Beograd for å velte regimet.

Det er likheter og grunnleggende forskjeller mellom oppstandene i det tidligere kommunistiske Europa.

Inspirert av polske Solidaritet-medlemmers tross mot kommunismen bygde opposisjonen seg opp i DDR. Den besto av uredde borgerrettsforskjempere, mange av dem med tilknytning til kirken. Mange av dem har i dag trukkket seg desillusjonerte tilbake fra politikken. Praha-revolusjonen var en operette. Da en halv million mennesker samlet seg på Letnahøyden over byen en sur desemberhelg, var toget allerede gått for kommunistlederne.

Det avgjørende var Gorbatsjovs ord da han i oktober 1989 besøkte Erich Honecker for å feire DDR-statens 50-årsjubileum. «Den som kommer for seint, straffer livet», sa Gorbatsjov. Det ble dødskysset for Honecker.

Regimene i DDR, Tsjekkoslovakia og Bulgaria var basert på trusselen fra den mektige sovjetarmeen. Da den ikke grep inn, slik den hadde gjort i Ungarn 1956 og i Praha 1968, var de forsteinede, aldrende lederne i DDR og Tsjekkoslovakia maktesløse.

Annerledes var det i Romania og Albania, som politisk hadde gått sine egne veier i forhold til Kreml. Blodigere ble det også. Mange hadde mye å hevne. Blodsporene lå over alt i gangene på akuttsykehuset i Bucuresti 2. juledag 1989. Sårede offiserer fra Nikolaje Ceaucescus hemmelige politi Securitate fylte sengene. Ekteparet Ceaucescu var henrettet etter en summarisk rettssak dagen før.

Mange har de siste årene sammenliknet Mirjana Markovic og Slobodan Milosevic med Elene og Nikolaje Ceaucescu. Det har hersket en forestilling om at Mira og Slobo aldri ville gi seg frivillig, at de heller ville velge selvmordet enn å oppgi makta.

Inntil Milosevic gjorde knefall for folket, som han under fire kriger hadde kapitulert når han var presset mot veggen. Men det var Cacak-arbeideren i rød jakke som lyktes der NATO-flyene feilet.

Det NATO-generalene og politikere som Madeleine Albright og Tony Blair ikke forsto, var at Milosevic-regimet var hjemmelaget. Det var aldri et skrekkvelde som Ceaucescus Romania. Det var ikke maskinsosialistisk diktatur som Erich Honeckers DDR. Serbia var uforutsigbarhetens enevelde.

Det var skapt på forestillingen av serberne som et truet folk, angivelig kringsatt av fiender. Aldri har jeg møtt et folk som slik har dyrket sine nederlag.

Slik hadde opposisjonen i Serbia en mye vanskeligere jobb. Lenge besto den av studenter og intellektuelle. Arbeidere og bønder var Milosevic' maktbasis. De trodde på hans demagogi.

- Det største ved denne revolusjonen er den som har foregått inne i hodene på folk. Millioner har nedkjempet sitt eget tankegods, gjort revolusjon mot seg selv, sier min venn og sjåfør Milenko Milkovic (50).

Dette har vært en langsom og smertefull prosess. Dette er en forklaring på at det ikke er noe ønske om hevn blant serberne etter Milosevic' fall. Plyndringen av sønnen Marko Milosevic' eksklusive parfymeri «Scandal» og brannskadene i parlamentet var nok. For serbere flest må Milosevic gjerne bli sittende med sin whiskyglasset på salongbordet og vesle Marko på fanget i residensen i Dedinjeåsen.

Dette er enestående for serberne. Her veksler absurditetene med alvoret.

Men nå er det også medløpernes tur, som overalt ellers etter en omveltning.

- Endelig. Jeg kunne ikke vente på friheten, sa Dusan Cukic under et massemøte i helga. Som sjefredaktør i den regimetro avisa Novosti monterte han for litt over to uker sammen to bilder for å skape inntrykk av tilstrømningen til Milosevic' valgmøte i Berane i Montenegro var dobbelt så stor som den var.

Nå vil de strømme til, forretningsmenn, byråkrater og intellektuelle. Som Vaclav Havel risikerer Vojislav Kostunica å bli omgitt av mennesker som ikke har andre mål enn å sole seg i glansen og få en bit av kaka. Så langt tror jeg den korrekte juristen Kostunica har mer to i seg til å stå imot smigeren og øyentjeneriet enn dikteren Havel.

Men min venn Milenko er ikke sikker. Den gamle studentopprøreren truer med å melde seg inn i Sosialistpartiet. For å markere at opposisjon er nødvendig.

ROMANIA: En av demonstrantene mot Ceausescu gjør V-tegn mens hun ligger i dekning for kryssildenn under sammenstøtene på Republicen Square i Bucuresti julaften 1989.