- Rex er min første venn

Den vesle hundevalpen logrer opprømt, strekker hals og slikker eieren i ansiktet. Hengivelsen overvelder sikringsdømte Rolf. I løpet av sine 7300 døgn i fengsel kom ingen på besøk. Nå er han ute og har fått sin første venn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I mai i fjor fikk Rolf (45) eget rom i et bofellesskap som drives av Kirkens Bymisjon i Oslo. Her lever han sammen med Jan (39). Begge er fortsatt undergitt sikring, men er på vei mot et selvstendig liv. Om nettene er de uten tilsyn. På dagene kan de gå hvor de vil.

- Vi forlanger bare at de er rusfrie og tilbake før midnatt, forklarer Odd-Cato Kristiansen, leder for prosjektet.

Egne evner

Få har trodd at lovbrytere som Rolf og Jan makter å tilpasse seg samfunnet etter så mange års isolasjon.

- Karene er i ferd med å gjøre alle spådommer til skamme. De kan peke nese til skeptikerne. De vet at de trenger visse rammer og litt tid for å gjenvinne sikkerheten. Når mennesker vises tillit og møtes med respekt utvides tåleevnen. Da vokser også troen på egne evner og muligheter, sier Kristiansen.

Tragisk historie

Utgangspunktet kunne nesten ikke vært vanskeligere for Rolf.

Han begynte å drikke før han var tørr bak ørene. Domfelt og første møte med fengselsvesenet 15 år gammel.

- Hele oppveksten var preget av festing og fyll. Jeg var 24 år da jeg kasta fra meg en sneip i et vedskjul der jeg sto og drakk øl en kveld. Hele kvartalet brant ned. Ei eldre dame omkom i flammehavet. Ei forferdelig tragisk historie, forteller Rolf.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ni dager

Han ble dømt for mordbrann og to andre ildspåsettelser. Etter åtte år i fengsel ble Rolf løslatt.

- 32 år og fortsatt mye igjen av livet, tenkte jeg da jeg sto på fengselstrappa. Men jeg visste lite hva som venta meg. Jeg var blakk. Ingen hadde fortalt meg at det gikk an å få penger på sosialkontoret. Etter ni dager tok friheten slutt. Jeg gjorde et forsøk på ran og blei tatt av politiet 10 minutter seinere. Det kosta meg 12 nye år innafor, fordi sikringa stadig er blitt forlenga. Jeg gjør ikke samme tabba en gang til.

Ny rolle

Jan vil heller ikke gå på flere smeller. Han har ni dommer bak seg for tyverier, ran og vold.

- Alt er gjort i fylla, men jeg kan ikke skylde på alkoholen. Vet bare at jeg må sky den som pesten. Jeg har fått hjelp til å slutte å drikke.

Hver ettermiddag og på lørdagsnatta er Jan avisbud. Punktlig som ei klokke. Han gliser når han påpeker paradokset:

- Litt merksnodig å rusle rundt med avisene klin edru å møte så mye sjanglende folk på vei hjem fra fest. Og en gammel tjuv som meg må melde fra til purken når de stjæler fra avisdepotene.

Bygge tillit

Jan føler at han sviktet familien sin.

- De besøkte meg av og til mens jeg satt inne. Nå er vi i ferd med å finne tilbake til hverandre. Jeg prøver så godt jeg kan å bygge opp tilliten til barna jeg er onkel til, sier Jan.

- Jeg så ingen, verken slekt eller venner, på de tjue åra jeg sonte. Nå har jeg tatt kontakt med moren mi, sier Rolf.

Fire måneder gamle Rex kryper opp i fanget. Valpen som ble hans i november.
- Jeg ville ha en venn. Som er der uansett. Det har jeg endelig fått.

<B>FRIHET:</B> Rolf nyter friheten og samværet med hunden sin utenfor overgangsboligen han flytter til etter Ila-oppholdet. I bakgrunnen Odd-Cato Kristiansen (t.v.) i samtale med Jan, som i likhet med Rolf er sikringsfange.