Ri og melke kameler

Tusenårsmålene for utvikling kan nås, men vi når dem ikke. Ikke dersom vi fortsetter som før. Til det mangler den politiske viljen og nok også evnen til å føre en fornuftig politikk. Veien til velstand for alle brulegges fortsatt med kriser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VERDENS REGJERINGER har i løpet av det siste tiåret, med mange anledninger til å angre, satt opp åtte tusenårsmål. De er særdeles ambisiøse om de skal nås innen fristen i 2015. De sju første dreier seg om å fjerne alle former for fattigdom: utrydde dyp fattigdom og sult, skaffe alle grunnskole, fremme likestilling, minske barnedødelighet, bedre helse for mor og barn, bekjempe aids, malaria og andre sjukdommer og sikre et bærekraftig miljø. Det åttende er å danne et globalt partnerskap for utvikling.

MÅLENE ER OPPNÅELIGE, men vi når dem ikke dersom vi fortsetter som før. På denne måten oppsummerte visepresident Mats Carlsson Verdensbankens forskerkonferanse i Oslo.

I kontrast til disse tungsindige utsiktene var både Carlsson og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson svært så fornøyde med konferansen, og det gjaldt tydeligvis også de fleste deltakerne. Akademiske konferanser er jo vellykte når det kommer fram nye og spennende tanker, kritikk, meningsbrytning og skarpe analyser.

Men det var ikke dette som opptok demonstrantene i Oslos gater, for de retter et frontalt angrep mot Verdensbanken (VB). Denne kritikken, som også ble framført på konferansen, har likevel delvis virket. VB er i endring og har lagt seg på en klart mer sosial profil og en mer ydmyk holdning overfor de fattige mottakerlandene. Mottakerlandene skal nå utforme og styre sine egne utviklingsprogrammer. Banken bekjemper både fattigdom og egen arroganse, lød det fra Carlsson. Både han og utviklingsministeren roste demonstrantene i går for deres engasjement for verdens fattige.

MEN Å LØFTE anslagsvis 1,2 millioner mennesker opp fra den ytterste fattigdommen byr på formidable utfordringer for Verdensbanken, FN og verdens regjeringer, og det skorter ofte på den politiske viljen. Riktignok øker u-hjelpen igjen, den blir samtidig mer effektiv, og fattige land har fått gjeld strøket. Men å gi de fattige landene adgang til de rike landenes markeder er politisk vanskelig. Det er lettere å gi de fremmede noen gaver enn å handle med dem som likeverdige. De fattige må likevel kjøpe de rikes varer. Nå støtter VB de fattige landenes krav om friere verdenshandel. I dette er verden snudd på hodet.

Både fattige og rike land ville tjene på friere verdenshandel. Over ti år ville det gi utviklingslandene 1500 milliarder dollar i merinntekter. De rike landene ville samtidig tjene 1,3 milliarder dollar. Bare subsidiene til jordbruket i rike land er mer enn seks ganger så store som utviklingshjelpen. Men dette er politisk farlig på hjemmebane i mange land.

DET SKORTER OGSÅ på den politiske evnen til å skape velstand for alle. Når de politiske institusjonene i mange land ikke virker eller ikke er i stand til å utforme og gjennomføre en politikk som skaper framgang, går både bistand og egne ressurser rett i sluket. Dette var et hovedpunkt under Oslo-konferansen. «Det finnes ingen institusjonelle snarveier,» var et utsagn. Det er bare å se på Argentina. Da blir veien til velstand som å ri på kameler, fra krise til krise, fra devaluering til devaluering, fra underskudd til underskudd, fra det ene statlige utsalget til det neste, fra lån til lån. Mange land i Afrika har vært i sammenhengende krise.

Internasjonale institusjoner har heller ikke evnet å hindre kriser i å spre seg fra et land til et annet og fra den ene til den andre enden av verden. Og VB har mange steder bare forverret krisene, gjerne med god hjelp fra landets regjering. Veien til helvete er brulagt med gode intensjoner fra banken, mente en deltaker fra Ghana.

DET ER VANSKELIG å ri en kamel, men det kan vise seg å være enda vanskeligere å melke dyret. Så hvis du møter en kamelbonde i Mauritania, vær snill og hjelp ham med å huske at hvis han melker kamelene for å lage ost, må han sikre bevis for at melka er melket mekanisk, dersom han skal selge osten på markedet i EU.

Den slags handelshindre overkommes neppe ved at EU sender ham et videokamera i bistand, uansett om bonden får et lykkelig øyeblikk i sitt liv.