Ribbet for drømmer

På høyskolen stryker ingeniørstudentene i matte, og vi får 15000 ingeniører i manko snart.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OM ÅTTE- TI ÅR kan Norge mangle 15000 ingeniører fordi realfagene ikke lenger tenner våre skoleelevers interesse. Dette er et fenomen jeg har berørt mange ganger på denne plassen. Men nå har også næringslivet definert det som et problem som bekymrer. Og regjeringen fornemmer både klokker ringe og rødt lys lyse, for å sitere statssekretær Randi Øverland i Utdanningsdepartementet. Spørsmålet er bare om de spede tiltakene som antydes, er tilstrekkelige. For selv om det handler om skolens evne til å overføre kunnskap, tror jeg problemet har grunnlag i langt dypere samfunnsmessige forhold. Det er som om tidsånden har plassert på sidelinja den ene av «de to kulturer» som den britiske politikeren og publisisten C.P. Snow omtalte humaniora og naturfag som. Jeg hørte nylig et intervju fra et friminutt i videregående skole, og elevene visste ikke engang hva «realfag» egentlig var for noe. Det er som om de nye generasjoner simpelthen ikke ser at vår velstand er resultat av de innsiktene som realfagene har frambrakt.

DET VAR ANNERLEDES de første tiårene etter 2. verdenskrig. Landet skulle bygges opp og ta spranget fra u-land til i-land. Ingeniører var tidas trollmenn, bygde veier og tunneler, fikk hjul til å gå rundt og smelteovner til å foredle metaller. Men før de tilegnet seg de matematiske formlene og de fysiske lovene, hadde de sittet i smia og sett smeden bende hestesko av jernstenger, de hadde vært med far ute på jordet der han hadde stubbryter for å få opp røtter med sinnrike taljesystemer for vektoverføring, eller de hadde hengt bak sporveisbussene og lært mye om friksjon. De hadde ti vekttall i elementær fysikk allerede før vi startet i første klasse.

SLIK ER DET KNAPT LENGER. Vi omgir oss med mer teknologi enn noen gang. Men når maskinene går i stykker, er det ingen fingerferdige og tålmodige barn som tar av dekslet for å se inni. De venter at det kommer en ny maskin, mens den gamle blir sendt på dynga. Derfor ser vi av internasjonale undersøkelser om elevers holdning til naturvitenskap at elevene i de rikeste landene, så som de nordiske, er de som er minst interessert i å lære disse fagene. Det er som om ungdom som ikke har opplevd den type materiell framgang og nyvinninger som den eldre generasjon fikk med seg som ung, tar fagenes høye tekniske standard for gitt. De ser ikke sammenhengene til vitenskap, teknologi og hardt arbeid.

PRESTISJEN realfagene hadde, begynte å forta seg i 60-årene da samfunnsvitenskapene kom. De satte spørsmålstegn ved resultatene av teknologenes visjoner for det gode samfunn. De hadde nok framtida «i sine bein», som C.P. Snow sa, men var det ikke brudd og misdannelser både her og der? Sakte, men sikkert snek det seg inn en samfunnsforståelse som stemplet teknologien som mer skurk enn velsignelse. Samtidig erobret allmennlærerne skolen til og med 9. klasse, og mange av dem hadde lite kunnskap i realfagene. Lærerne hadde funnet ut at sosial læring var viktigere enn kunnskap i matematikk og fysikk. Og for elevene var det som å havne i Gosen: Tenk å slippe slitet med å forstå Pytagoras og Euklid! Naturfagene ble sett på som unyttige, vanskelige og kjedelige. Etter hvert ble det anledning til å velge dem bort både i videregående og i lærerskolen. Nå har kull etter kull blitt ført gjennom norsk skole av lærere som verken har kunnskap i eller interesse for fagene.

MEN BÅDE SKOLEN og lærerne er et resultat av det samfunnet de er en del av. Forholdet til realfagene er stort sett det samme i alle høyt utviklede land. USA må importere IT-ingeniører fra India og Irland, det samme skal visst Fred. Olsen gjøre på Fornebu. Hos oss blir det bare verre og verre. Ingeniørstudentene stryker til eksamen i matte. I 1994 meldte 222 studenter seg opp til grunnfag i fysikk på Universitetet i Oslo. I fjor var tallet 79, og ingen med hovedfag i fysikk ville bli lektor. Dette er en formidabel utfordring for våre politikere. Det løses ikke med et nasjonalt råd, men med en politikk med vilje bak.

Den franske filosof og politiker André Malraux sa en gang at verden, takket være de vitenskapelige oppdagelser, «i løpet av hundre år er blitt ribbet for de drømmer den har levd på siden hulemenneskets dager». Det er den drømmen som må gjenoppvekkes om vi skal få tilstrekkelig med ingeniører til å løse framtidas mekaniske, teknologiske, biologiske og kjemiske utfordringer.