Rieber-Mohns «likestilling»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statssekretær Libe Rieber-Mohn var tydelig stolt da hun for noen dager siden presenterte sitt nyeste påfunn: Fedrekvote for innvandrere. Nå skal nyankomne innvandrermenn som går introduksjonsprogrammet få rett til ti ukers forbeholdt fødselspermisjon.

Det skal fungere på samme måte som den vanlige fedrekvoten – hvis far ikke tar ut ukene, mister mor dem. Introduksjonsprogrammet er et toårig opplegg for nyankomne innvandrere som er obligatorisk for alle som ikke finner seg en annen jobb. Det er heltid, og du må ha sykemelding for fravær ellers kan du miste «lønna» på stusselige 145.000,- i året. Med fedrekvote vil Rieber-Mohn sørge for at nybakte innvandrermødre ikke så lett faller ut av programmet når de får barn, og at fedre tar mer ansvar. «Det er viktig, hvis man skal bo og leve i Norge, at både fedre og mødre tar aktivt del i barneomsorgen», sier Rieber-Mohn.

Så flott. Det er bare det at hun glemte å fortelle en liten ting. En bitteliten detalj. Nemlig at de som går introprogrammet ikke har fødselspermisjon. Jo, vordende foreldre har rett til å søke om permisjon i inntil ti måneder, men de får ikke permisjonspenger. Tro det eller ei, de mødre som ikke er tilbake på skolebenken 20 dager etter fødselen mister all inntekt. «Omsorgspermisjonen er uten introduksjonsstønad», som det heter så tørt i forskriften. I stedet henvises de til å søke «supplerende økonomisk sosialhjelp til sitt livsopphold». Med andre ord: Hvis du blir gravid, må du på sosialen.

«Jeg ser ingen grunn til at vi skal stille mindre krav til menn med innvandrerbakgrunn enn etniske norske menn. Vi lever i et likestilt samfunn», sier Rieber-Mohn om sin fiktive fedrekvote. Jaha. Men hva er grunnen til at vi krever så ufattelig mye mer av innvandrerkvinner enn av norske kvinner? Kan Rieber-Mohn vennligst forklare det? Hvilken norsk kvinne hadde i dag akseptert å bli tvunget tilbake på jobb mindre enn tre uker etter fødsel? Hva slags «likestillingspolitikk» er dette? Hva slags «barneomsorg» er dette?

Selvfølgelig forlater ikke mammaen sin nyfødte baby for å sitte i sju og en halv time og lære om «norske verdier». Selvfølgelig svelger hun den økonomiske straffen og dropper ut. For hva skulle alternativet være? Hvem kan hun overlate ungen til? En pappa som heller ikke får noen penger for å være hjemme?

De menneskene vi her snakker om, er de som med hjerteskjærende historier i bagasjen har klart det utrolige å 1) komme seg til Norge, 2) bli trodd og 3) få innvilget opphold. Dette er de flyktningene Norge har tatt til seg, de som staten er helt enig i at har et beskyttelsesbehov. Dette er dem som etter år på asylmottak med livene på vent, endelig har blitt bosatt i en norsk kommune og kan begynne å tro på en framtid. Disse menneskene sender vi til sosialen for å tigge penger til sine nyfødte.

Betalt fødselspermisjon er en av kvinnekampens milepæler, og en viktig bjelke i velferdsstaten. Men denne kvinnefrigjørende rettigheten gjelder ikke for nyankomne innvandrere – til dem har Rieber-Mohn bare tomme ord og strenge formaninger.