Rik og rak

Trygve Hegnar har samlet sine beste kommentarer mellom to permer. Boka er på 1272 sider og veier 2,3 kilo. Hva er det ved denne mannen som gjør at vi holder ut - år etter år?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATOIL-SKANDALEN

har demonstrert hvilken slagkraft som finnes i den økonomiske journalistikken. Denne journalistikken er en refleks av hvordan det norske samfunnet har endret verdier og perspektiv. Helt opp til 50-tallet var Gud, brennevin og målstrid sentrale kampsaker i norsk politikk. Regjeringskrisa i 1963 (Kings Bay) og nesten-regjeringskrisa i 1974 (Alcan) bidro til å endre dette. Fra midten av 70-tallet har norsk politikk handlet om økonomi, konkurranse og marked. Trygve Hegnar var i posisjon til å utnytte og påvirke denne utviklingen.

JOURNALISTER er som kjent selvopptatte, påståelige og ufeilbarlige. De likner i det hele tatt sine medmennesker. Det er knapt noen i Norge som er mer journalist enn Trygve Hegnar. Mannen har en produksjon som får fagforeninger til å grøsse og et meddelelsesbehov som gjør Carl I. Hagen til veggpryd. Boka han nå gir ut på sitt eget forlag, er på størrelse med «Norges lover» og heter selvfølgelig «Hva var det jeg sa?». Det skal vi ta bokstavelig. Hegnar vet ikke hva selvironi er.

MANDAG om ei uke fyller Trygve Hegnar 60 år. Formen er fin og balansen bra. Ifølge seg selv (dvs. Kapital) har han en formue på 2,3 milliarder kroner. Det er imponerende når man tar i betraktning at det hele startet i et kjøkken på Eiksmarka i Bærum for tretti år siden. Men det viktigste er ikke at Hegnar har gitt rikdommen et ansikt. Det avgjørende er at han har gitt den en begrunnelse. For det er her Trygve Hegnars politisk betydning begynner og slutter: Mer enn noen annen har han gitt markedsøkonomien en rasjonell og konsekvent plattform.

HAN HAR BANKET budskapet inn i opinionen. Hegnar er påståelig i en grad som kan gi andre kløe over hele kroppen, men han er likevel ikke troende. Han mener ikke kapitalismen er en naturlov, slik enkelte av tidas nye teseteologer hevder. Hegnar mener vi må velge markedet på fritt grunnlag fordi det virker. Og når markedet ikke virker fordi noen bryter reglene, er han raskt på pletten som tempelrenser. Den kritiske klo er nødvendig for å forsvare berikelsens rasjonalitet.

HEGNARS POSISJON

er uløselig knyttet til hans personlige integritet og hensynsløse konsekvens. Han hever seg suverent over presseetikkens krav om å skille personlig økonomi og journalistisk arbeid. Hegnar er et konglomerat hvor det ikke alltid er lett å se når han er investor, redaktør eller adm.dir. Denne hatteparaden av interessekonflikter ville fratatt andre enhver meningsberettigelse. Men etter tretti år foreligger det ingen sikre bevis på at han blander kortene. Hegnars retorikk og oppførsel er dessuten så direkte og nådeløs at han knapt har venner igjen. Ingen kan beskylde ham for å krype for makta.

DU SKAL VÆRE

et stort lys for å skinne i nærheten av en slik mann. Her ligger også en av Hegnars mest iøynefallende svakheter: Han tar så mye plass at menneskene rundt ham knapt blir synlige. I lengden kan det ikke være noen fordel at Kapital og Finansavisen er så sterkt knyttet til hans eget navn og renommé. Selv om det kan virke som om Hegnar går på rakettbrensel, må energien en gang flate ut. Skriften på veggen er tydelig: Dagens Næringsliv har overtatt hegemoniet i norsk næringslivsjournalistikk. Ingen skal frata Trygve Hegnar hans betydning for utviklingen av en kritisk økonomisk journalistikk. Denne journalistikken er blitt mer kritisk og avslørende, men ofte på markedets premisser. Samtidig er den også blitt mer personorientert og underholdningspreget. Maktutredningen viser f.eks. at omtalen av de 20 rikeste personene her i landet er tidoblet det siste tiåret, og at to- tre personer står for halvparten av oppslagene. Det er altså snakk om en tvetydighet der økonomisk maktutøvelse ikke bare avsløres, men også dekkes til. Derfor er det fremdeles god plass til den maktkritiske økonomiske journalistikken.