Rik, rikere rikest

Eller som Marie Antoinette sa det: «Kan de ikke spise kaker?»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I valgkampen leverte Høyre-leder Erna Solberg et sitat som har sjanse til å bli stående, men kanskje ikke av grunner hun er glad for. Solberg sa at de fattige ikke får det bedre om de rike får det dårligere. La den gjerne synke inn. Budskapet er at det ikke er en sammenheng mellom de fattiges situasjon og de rikes rikdom. Etter at den rabiate leder for Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, avslørte sine framtidsvisjoner som en som skal arve Høyre, fikk han svar av Hans Geelmuyden som i år valgte noe annet enn Høyre. Kortversjonen av Geelmuydens svar er at ordet fellesskap ikke er sosialistisk, men vakkert og et godt Høyre-ord som hos Røe Isaksen og i denne Høyre-valgkampen var valgt bort. Begrepet fellesskap er også det manglende mellomledd i Erna Solbergs utsagn som jo beskriver klassesamfunnet uten noen politisk styrt omfordeling av ressurser for å jevne ut forskjeller. Det er ikke bare likhetstanken som velges bort her. Også likeverdet svekkes. I et samfunn med store forskjeller er det godtatt som tingenes orden at de lever lenger på vestkanten og at flere barn dør på østkanten.

Flygründer Bjørn Kjos er i år kommet med på Kapitals liste over de 400 rikeste i landet med en formue på en kvart milliard. Han hevder at han lever etter erkjennelsen om at du bare kan spise en middag av gangen, men så befinner han seg jo langt nede på lista. De 100 på toppen disponerer i snitt formuer på 3 milliarder hver. Den reelle fordelingen er enda skeivere siden tankreder John Fredriksen alene er god for 33 milliarder kroner.Burde det ikke foregå en mer omfattende debatt om den udemokratiske makta en slik pengebinge representerer?I forskjellssamfunnet tuftet på de økonomiske prinsipper som dyrkes av Kåre Valebrokk, blårussen på Bedriftsøkonomisk Institutt og ved Handelshøyskolen i Bergen, er Fredriksen idolet som mange vil kopiere med sine små innsatser ledsaget av håp om store klipp. Den ukritiske dyrkingen av de rike i vår post-Reagan æra formidler at selv mennesker med mer penger enn de trenger for å ha til salt i grøten, er mislykket fordi det er så langt opp til pengerikelighetens lykkeland der ting er gud og olabuksen koster ni tusen ni hundre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjell Magne Bondevik angret at han ikke hadde fått gjort mer for de fattige. Det var oppriktig ment, men utsagnet blir patetisk fordi det har vært en villet politikk i hans regjering å gjøre forskjellene i det norske samfunnet større. Det lyktes regjeringen med. Det er flere fattige nå.Erna Solberg forklarer økningen av fattige som en direkte effekt av at flere er blitt rike i landet i perioden. Det flytter fattigdomsgrensa høyere slik at flere faller under den, selv etter at de har fått mer å rutte med. De fattig har altså fått det bedre, så la gå at det er blitt flere av dem. Eller som Marie Antoinette spurte da ministrene meldte at folket manglet brød: «Kan de ikke spise kaker?» Utslagene er små i begynnelsen. De blir avvist som uten betydning, men dersom utviklingen går videre, blir forskjellene umulige å håndtere. Det er en av årsakene til at USA aldri vil bli en velferdsstat. De fattige er for mange. Det blir for kostbart. Et gratis helsevesen finansiert over skatteseddelen er helt utenkelig når 40 millioner amerikanerei dag er helt uten helseforsikring. Ingen kan bli valgt på et program om å øke skattene til et nivå som kan finansiere noe slikt.

I Høyres og Fremskrittspartiets versjon er skatt et ran som en plyndrende stat foretar på den enkelte ved å beslaglegge deler av individets inntekt. Høyres Jan Tore Sanner sier at skattelette betyr at borgeren slipper billigere unna ranet og får beholde mer selv.Men uten grådighetens briller er skatt en leie som borgeren betaler for å benytte seg av fellesskapets ressurser og ytelser i form av for eksempel veier, helsetjenester, skole, politibeskyttelse og forsvar. For å nevne noe. I dette perspektivet er ikke skatt et beslag, men betaling for å dekke felles utgifter og for direkte ytelser i form av undervisning, trygghet og helsetjenester. Blant annet. Kan det være en idé for en stund å betrakte forkjemperne for skatteletter og flere smutthull til de rikeste som restaurantgjester som stikker av fra regninga? Ja.