Rikdommens problem

Sist uke kom boken «Rikdommens problem», redigert av Kjell Roland, Victor Normann og Torger Reve. I boken diskuteres noen av de paradoksene vi som en rik nasjon lever med i påvente av den eldrebølgen som skal fosse inn over landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatterne mener faktisk at vi sparer mer enn nok til den store veksten i Folketrygdens utgifter om noen tiår. Det de ønsker er at diskusjonen dreies over til spørsmålet om vi kan spare på en måte som er bedre for både nåværende og fremtidige generasjoner. Da åpner det seg muligheter for større bruk av «oljepenger» i dag.

Boken gir interessante innfallsvinkler til diskusjonen om hvorvidt staten skal gripe inn i hvem som skal eie Storebrand, om privatisering av statsbedrifter og om det virkelig er nødvendig at alt statlig overskudd plasseres i utlandet. Den har også meget interessante perspektiver for vurderingen av om Statens Pensjonskasse skal fonderes og fusjoneres med KLP.

Eiere

Forfatterne mener ikke at utenlandske eiere er et problem, snarere tvert imot. Jeg er enig med dem i at det ikke handler om hvorvidt norske eller utenlandske eiere er de beste til å skape verdier. Det sentrale må være at bedrifter får eiere som tilfører dem strategisk forståelse - dvs. evnen til å kunne bygge opp og utvikle en bedrift på en fornuftig måte. Til det trenger man miljøer med solid kapitalbase og industriell kompetanse. Det er ikke mange slike i Norge fordi sparingen alltid har skjedd på statens hånd.

Bedriftene trenger også eiere med finansiell forståelse, i allmennheten ofte institusjonelle investorer som forsikringsselskaper og aksjefond. Omsetning av aksjer bidrar til å gi en verdsettelse som bedriftene kan bruke som et barometer for at virksomheten drives godt.

Problem

Staten tilfører sjelden strategisk kompetanse eller finansiell verdsettelse, og den logiske konklusjon blir dermed at staten er en dårlig eier. Til en viss grad dokumenterer boken statens manglende evner som eier. Når forfatterne mener at godt eierskap er en forutsetning for gode bedrifter, blir det omfattende statlige eierskapet et stort problem.

Hva så med den betydelige privatiseringen vi i disse dager er vitne til i Telenor, Statoil og Den norske Bank? Vi skaper ingen nye eiermiljøer gjennom disse endringene. Hadde vi ønsket store norske eiermiljøer inn i disse bedriftene, måtte privat sektor blitt tilført kapital som den kunne brukt til å kjøpe eierandeler. Nå går statens inntekter fra privatiseringen heller til petroleumsfondet og dermed delvis som aksjeinvesteringer i utlandet. Det er utlendingene som kjøper aksjer i de nylig privatiserte norske institusjonene. Vi får mindre konkurranse om å være eiere i norsk næringsliv. Dermed blir norske bedrifter billigere å kjøpe opp!

Norske eiermiljøer kan styrkes ved at det kanaliseres midler til privat sektor som etter hvert lar disse flyte inn i aksjemarkedet. Vi kan også profesjonalisere forvaltningen av statlig kapital ved at lønnsomhet og avkastning blir avgjørende for plasseringene. Forfatterne har argumenter for og imot begge løsninger.

Jeg vil gjerne fremheve at en fondering av Statens Pensjonskasse (SPK) og fusjon med KLP, som nå utredes og diskuteres, er en unik mulighet til å oppnå flere av de gode formål boken skisserer at samfunnet trenger.

I en slik modell kan den årlige veksten i statens egne pensjonsforpliktelser settes av i et forsikringsselskap. Det vil som et minimum representere en avsetning på 8- 10 mrd. kroner hvert år. Deler av disse midlene vil tilføres det norske aksjemarkedet. Det er det nye selskapet som vil være ansvarlig for forvaltningen og ha som oppgave å gi forsikringstakerne konkurransedyktig avkastning på midlene.

Signaler

Det er dermed ikke åpent for politiske enkeltbeslutninger eller «sterke signaler» som over tid kan svekke avkastningen. En fusjon mellom SPK og KLP gir tvert imot muligheter for å styrke norske eiermiljøer og det norske kapitalmarkedet. Dette ønsket bør ikke begraves av at det blir satt av noen milliarder kroner mindre til petroleumsfondet hvert år.

En slik fusjon kan dessuten ivareta en politisk målsetting om å sikre at all tjenestepensjon i Norge blir fondert, slik at vi unngår at regningen for våre fremtidige pensjoner blir skjøvet over på neste generasjon.