Rike, men nervøse

Rike, men gjeldstynget, går vi 2006 friskt i møte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI GÅR INN i 2006 med mer penger mellom hendene enn noen gang og med mer gjeld enn noensinne. Om lag 1400 milliarder kroner har norske husholdninger sammenlagt lånt for å bo, leve og framstå slik de gjør i dag. Det er like mye som det som står på oljefondet. Lån forutsetter imidlertid evne til å betale tilbake. Det vil i de flestes tilfelle forutsette en jobb og en inntekt. For svært mange vil det også forutsette at renteutgiftene ikke skyter for mye i været.

TIL Å PASSE PÅ oss har vi bankene som vurderer vår kredittverdighet. Det vil si, de bruker spesielle kredittvurderingsselskaper til å kikke oss i kortene. Etter at vi har fått vårt lånetilsagn, kommer en melding i postkassa som forteller oss at Dun & Bradstreet på vegne av banken har sjekket vår inntekt, formue og ansettelsesforhold. Dette bør gå bra, har selskapet sagt til banken, som ivrer etter å låne oss penger slik at vi kan gjøre banken rikere. Og bankene blir rikere. Det viser bankenes resultattall. Og skulle bankene, entreprenørene og husholdningene sammen bidra til at boligbobla sprekker, altså at boligprisene ikke lenger stiger, men faller, så har i det minste banken boligen som pant. Og banken har som regel ikke lånt ut mer enn 60 eller 80 prosent av boligens låneverdi, og det skal mye til om markedsprisen på boligen faller så mye at ikke banken kan redde sitt eget skinn. Vårt skinn er ikke bankene bekymret for utover den skade vi kan forvolde bankens resultatlinje.

DET ER DERFOR vi skvetter slik når vi ser forsida på Kapitals julenummer med tittelen «Krasj i 2006?». Hva skjer med meg, med lånet mitt, med bedriften min, med jobben min, hvis det virkelig blir krasj i 2006? Heldigvis blir vi beroliget av at innholdet langt fra oppfyller det tittelen antyder. 2006 ser ut til å bli et ganske godt år, på høyde med det glitrende - i økonomisk forstand - året vi er i ferd med å legge bak oss. Krasjet består i at veksten kanskje ikke vil bli like høy som den var fra 2004 til 2005.

MEN NORGES BANK og Statistisk sentralbyrå advarer også, om ikke i like dramatiske ordelag, i sine førjulsrapporter. Norges Bank frykter at økonomien kan bli mer ustabil dersom folk fortsetter å låne penger i samme tempo. Avhengig av vår atferd er det likevel først på litt sikt vi kan oppleve en sprekk. Det vil ikke skje i 2006. Og for å komme sin egen frykt i forkjøpet, vil banken øke renta i små og ikke hyppige rykk til den er på et normalt nivå, definert som rundt 5 prosent. De beste boliglånene vil da ha en rente som ligger på seks prosent, altså om lag dobbelt så høy som i dag. Og det vil ikke inntreffe før i 2008, tidligst, ifølge de siste utsagnene fra sentralbanksjefen. SSB regner heller ikke med noen sjokk i 2006. Men byrået regner med at boligprisene er på toppen nå, og vil holde seg omtrent uendret fram til 2009. Byrået mener også at renta vil gå opp, men tror bare den skal opp med en prosent, fra 2,2 i 2005 til 3,2 i 2009. Men de 80 sindige kvinner og menn som er fast ansatt i SSB for å utarbeide konjunkturrapporter og Økonomiske analyser vet at slike spådommer alltid er beheftet med stor grad av usikkerhet. Derfor har de også regnet på hvordan verden ser ut hvis rentenivået øker med ett prosentpoeng mer enn den såkalte referansebanen, altså det de tror mest på. Skjer det, vil boligprisene være drøyt fem-seks prosent lavere enn nå i 2009. Leiligheten du kjøpte for to millioner kroner i november kan altså være verdt 1 880 000 kroner i 2009, hvisomatte, dersomatte. Byråets siste prognose var sånn sett mer optimistisk enn den samme byrå kom med for tre måneder siden. Og om tre måneder, hva da? Hvem vet?

I ØKONOMIEN er det så mange x-er og y-er at det er umulig å spå særlig sikkert om framtida. Hvem på EU-toppmøtet i Lisboa i mars 2000 så for seg den økonomiske utviklingen slik den ble? Der satte man seg som mål at EU skulle bli den mest konkurransedyktige region av alle i 2010, med en anslått BNP-vekst på 3 prosent årlig. Pilene pekte mot himmelen og målsettingen virket realistisk. Så kom IT-krakket samme år og terrorangrepet i USA året etter. Ingen ting liknet lenger på strekene på tegnebrettet. Og hvem trodde i år 2000, da boliglånsrenta lå på 8 prosent, at vi jula 2005 skulle bekymre oss over en mulig økning fra 3,25 til 4,25 prosent?

DET VIL HELST gå bra. Vi kan trygt forlate 2005 med litt musserende øverst i glasset.