Den siste tidens debatt om behovsprøving av barnetrygden har nådd nye høyder. I dag morges skapte Rolf Reikvam full forvirring i SVs rekker da han uttalte at han vil erstatte den universelle barnetrygden med “ordninger som treffer de som trenger det mest”. Dette var et glimrende utspill og jeg inviterer gjerne Reikvam til å diskutere fordelene med behovsprøving av velferdsordninger.

Det er på tide at vi innser at barnetrygden har utspilt sin rolle som gratis velferdsgode når over halvparten av dem som mottar barnetrygd, sier pengene har liten eller ingen betydning for dem. Dette viser en undersøkelse laget av MMI for Dagbladet fra 2004. Da er det åpenbart at disse pengene burde ha gått til familier som trenger det mest. Kjell Inge Røkke og Trygve Hegnar trenger ikke barnetrygd.

Prinsippet må være at de som klarer seg uten statlige overføringer, ikke skal motta noen. De som trenger hjelp må få motta en støtte som gir dem en verdig livssituasjon. Det viktigste kan ikke være at alle skal få litt, men at de som trenger det skal få mye.

Samtidig er det liten tvil om at behovsprøving har sine ulemper. Noen vil hevde at en slik ordning vil kreve flere saksbehandlere, men jeg tror at med dagens teknologi vil en slik utfordring være mer enn overkommelig. Derimot er det grunnlag for å hevde at en behovsprøving vil kunne gjøre det lønnsomt å jobbe mindre. En grense for mottakelse barnetrygd kan dermed bli en fattigdomsfelle. Det er en reell utfordring som må løses av de av oss som er enige i grunnprinsippet, nemlig at velferdsstaten må være mer for dem som trenger den mest, og mindre for alle de andre. En mulig løsning er å gradere barnetrygden. En annen løsning – som jeg har mindre sans for – er å skattelegge den.