Rikets revisjon

Se, der dukker riksrevisor Bjarne Mørk Eidem fram av høsttåka i Pilestredet i Oslo: Like diskré som en vaktmester i et borettslag, men en av landets mektigste menn. Med rikspolitisk fartstid siden 1969 har han viet sitt liv til tjeneste for velgerne og for velgernes fremste organ, Stortinget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han leder en institusjon som heller ikke praler med sitt pirk. Men Riksrevisjonen er nesten like gammel som Grunnloven, Stortinget og Høyesterett. Den spilte en politisk rolle under kampen mellom Stortinget og kongemakten i siste halvdel av forrige århundre. Men mens en annen institusjon i stortingsflertallets hånd, Riksretten, ligger igjen som en levning fra den førparlamentariske tid, har Riksrevisjonen tilpasset seg tidas krav. I dag er den en politisk styringsetat i ekspansjon. I samspill med mediene framstår den som den høyeste fornuft som styrer og dømmer, som professor Rune Slagstad har sagt.

  • Men riksrevisor Mørk Eidem er langt mer smålåten der jeg treffer ham på hastig vei til sin oppdragsgiver, Stortinget, med årets viktigste revisjonsrapport, Dokument nr. 1 med antegnelser til statsregnskapet. Her slipper ikke et bilag unna de 440 medarbeidernes skarpe blikk. Men Riksrevisoren selv ser ikke dette som noen stor kunst: «All revisjon er klokskap i ettertid. Men som all etterpåklokskap er den fullkommen.»
  • Mens Riksrevisjonens vanlige regnskapsrevisjon er et middel til å holde orden i forvaltningens bøker, er den i ferd med å bli trengt i bakgrunnen av en langt mer potent kontroll, forvaltningsrevisjonen. Med den har målstyringsideologien også fått sin institusjon blant de kontrollerende makter. Slik har på sett og vis Riksretten gjenoppstått i ny ham, ikke som domstol, men like fullt som en dømmende instans som spør om de politiske intensjonene i et stortingsvedtak er oppfylt, om forvaltningen har gjort det Stortinget ba den om, ja, om målene og forutsetningene som Stortinget fikk seg forelagt fra regjering og forvaltning stemte.
  • Dette lukter det politikk av. Revisjonens ambisjoner er vokst. Nye faggrupper er blitt trukket inn i arbeidet. Her er bruk for alle typer kompetanser. I dag møter du både jurister, sosiologer, statsvitere, økonomer og til og med ingeniører innenfor Riksrevisjonens dører på gamle Frydenlunds bryggeri. Den nye forvaltningsrevisjonen er i en viss forstand en arv fra Per Bortens langvarige kamp for å styrke kontrollen med forvaltningen. Men det hele ble satt i funksjon fra 1. januar 1996.
  • Med dette er Riksrevisjonen smidd til rollen som moderne parlamentarisk hjelpeorgan. Mens den danske revisjonen så seint som i vår fikk flengende kritikk for sin gammelmodige og trege revisjonspraksis, er den norske i langt større grad tilpasset dagens forvaltnings utfordringer som innebærer et farvel til regelbundet forvaltning og overgang til mer markedsstyring. Det offentlige er blitt resultatorientert, og store offentlige oppdrag settes ut på anbud. Det fordrer en annen type voktere enn dem som kunne passe på at regler ble fulgt og regnskaper stemte. I øyeblikket blir både flyplassprosjektet på Gardermoen og det nye rikshospitalet på Gaustadjordet i Oslo gått etter i sømmene for å se om den samfunnsmessige effekten som ble lagt til grunn, er oppfylt. Tidligere har Salhusbrua og Lillehammer-OL vært gjennom samme prosess.
  • Riksrevisjonens makt springer ut av dens forhold til Stortinget. Den har stor prestisje. Men samtidig beror denne prestisjen på at arbeidet utføres objektivt og politisk nøytralt, og faglig kvalifisert og etter anerkjente metoder. Men Riksrevisjonen har også makt gjennom de styringsimpulser den sender til forvaltningen i de rapporter og antegnelser den avgir.
  • På denne bakgrunn undrer det meg at Riksrevisjonen så sjelden debatteres offentlig. Mens domstolenes politiske rolle stadig er oppe til diskusjon, og maktutredninger går de fleste sosiale og konstitusjonelle institusjoner etter i sømmene, er det helt stille om Riksrevisjonen. Derfor er det heller ikke revisorenes fjes vi kjenner igjen på gata. De er usynlige som overvåkingspolitiet. Derfor går nok både vinter og vår før riksrevisor Bjarne Mørk Eidem igjen dukker opp i mediene. «Vårt mål er å gjøre oss overflødige. Men intet tyder foreløpig på at jeg skal bli arbeidsløs,» hilser han idet han forsvinner i høstmørket.