Rikets skråsikkerhet

Gerhard Helskog og TV2 har bare ære av én ting i sin egen dopingskandale: at de så raskt la seg flate og sa unnskyld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- VI HAR JOBBET MED DETTE i et helt år, sa Gerhard Helskog. Det skulle vel bety at vi virkelig burde stole på redaksjonen i «Rikets tilstand». Men det hjelper ikke å jobbe lenge hvis man jobber feil. Og har de virkelig jobbet så lenge, er det uforståelig at de ikke ringte flere telefoner for å få svar på sine spørsmål.

DET SOM HAR SKJEDD Gerhard Helskog, «Rikets Tilstand» og TV2 denne uka, er alle journalisters verste mareritt: å feiltolke sitt eget materiale og ikke stille de riktige spørsmålene til de riktige personene. Ikke ringe nok telefoner. Kanskje ønske seg en bedre sak enn den informasjonen man får inn, tilsier at man har, men likevel vegre seg for å skifte kurs eller droppe saken. Da blir fort det du gjør forferdelig feil.

OG DA SITTER REDAKSJONEN der med det Helskogs sjefredaktør i TV2, Kåre Valebrokk, i går kalte «En svart dag for TV2». Alle som har jobbet som journalister, vet hvor vondt slikt gjør. Det er det spøkelset som stadig vekk følger oss helt hjem fra jobb.

MEN DET ER VIKTIGERE å huske at slike tabber har andre, helt uskyldige ofre. De toppidrettsutøverne som følte at deres prestasjoner, integritet og troverdighet ble trukket i tvil, har ikke gjort noe feil. De har bare gått fort på ski eller skøyter. Og de måtte i går, etter tretti dopingprøver hvert år, igjen svare på en flom beskyldninger. Folks troverdighet er basert på noe så skjørt som at vi tror på dem.

MENS GERHARD HELSKOG fortsatt forsvarte programmet, sa han at de bare stilte spørsmål. De sa flere ganger i programmet at de ikke hadde noen bevis for at nordmenn var dopet. Men i Sverige ble spørsmålene raskt til sterke anklager, og i Finland ble norske idrettsfolk nærmest gledestrålende erklært skyldig og dømt. Nå skal ikke «Rikets tilstand» stå ansvarlig for andres misbruk av materialet, men slik er det med rykter som reiser. Ei fjør i Norge blir til ei høne i Sverige og så til fem fulle fjærkre i Finland. Forbehold forsvinner raskt på veien. Og dette dopingprogrammet var som skapt til å skape rykter, nettopp fordi det var et så insinuerende program.

DET VAR IKKE hvem som helst som insinuerte heller: «Rikets tilstand» har stor autoritet. De krever respekt. Hvis de velger å ta opp noe, vil de vi skal tro dem på at de har funnet noe viktig.

I denne ukas dokumentar fantes det to viktige, nye elementer. Det første var spørsmålet om hvorfor skilandslaget i 1994 hadde fått utlevert 150 forskjellige produkter fra legemiddelfirmaet Astra. Det andre var spørsmålet om hvor det var blitt av 72 liter med plasmaekspander som var blitt depotlagret på forskjellige OL-stadioner.

DET HELSKOG OG HANS SJEF nå beklager, var påstanden om de 150 medisinene til skilandslaget. De forvekslet ei komplett sortimentsliste med selve bestillingen, og de ringte ikke nok telefoner til å finne ut av forskjellen.

MEN NESTE MOMENT etterlater også spørsmål ved redaksjonens arbeid. Det mangler skriftlig dokumentasjon for hvor det ble av 72 liter plasmaekspanderende væske. Men det finnes vitterlig en apoteker på sykehusapoteket i Lillehammer som sier at han mottok disse posene med væske, at han kastet noen, og at resten ble brukt på sykehuset. Han forteller at han ble kontaktet seks-sju ganger av TV2, prøvde å forklare dem dette, og var villig til å si det på TV. Men apoteker Breili dukket aldri opp på TV2-skjermen. Hvorfor ikke? Var saken bedre om plasmaekspanderen bare hadde forsvunnet? Mindre spennende med en apoteker på et sykehus som hevdet at han hadde tatt imot væsken, men dessverre kastet kvitteringen seks år etter? Før Gerhard Helskog i går kastet inn håndkleet og beklaget sitt eget program, kjempet han beinhardt for å frata dem som var uenige med ham troverdighet: De kunne ikke dokumentere, hadde ulike historier, hadde ikke troverdighet. Det var det Helskog som hadde. I hvert fall til pressekonferansen i går ettermiddag.

DET LIGGER en sterk historie om overmot her. En historie om journalister som må ha sett seg blinde på sine egne teorier. Så blinde at kilder som motsa dem ikke var til å stole på. Så blinde at de ikke spurte andre når den de ville ha svar fra var syk og ikke kunne svare.

Det overmotet er spesielt farlig når programmet ikke engang klarer å påvise noe ulovlig. I formen var dette «Rikets tilstand» et åpent program som «bare stilte spørsmål». I arbeidsmetoder og retorikk var redaksjon og Helskog lukkede og autoritære. Når de så påberoper seg et helt års grundig arbeid med programmet, kan de ikke bruke vår vanlige unnskyldning når noe går galt: tidspress.

DE GODE DOKUMENTARER er de som takler motstanderens sterkeste argumenter, ikke hans svakeste. I Lars von Triers nye dogmeregler for dokumentar skal de som blir angrepet til slutt få tre minutter til å forsvare sin sak. Hadde bare Helskog kalt inn apotekeren, Astra og Skiforbundet og latt dem se programmet, og så gitt dem ett minutts sendetid hver til å svare, hadde han og TV2 sluppet gårsdagens ydmykende pressekonferanse. For da hadde de knapt hatt noe program å sende.

«RIKETS» FORM: Helskog i form. I går måtte han legge seg flat.