Rikets tilstand

Jeg vet ikke, men det kan ha vært dette som fikk det til å renne over for det norske folk: I mars overtok Arbeiderpartiet under Jens Stoltenberg regjeringsmakten med mye skrik og skrål. Deretter ble det merkelig tyst. Regjeringen hadde rett nok et program: Den skulle modernisere staten og føre ansvarlig økonomisk politikk. I stedet steg bensinprisene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men det unngikk regjeringens oppmerksomhet. Og da sommeren kom, gjorde statsministeren en dyd av at han tok skikkelig ferie på Hvaler. På mange måter var han veldig god til å ta ferie. Han fortalte at han tok med seg morgennyhetene og nitimen, og dermed var dagen gått. Men nede på Solkysten i Spania lå Carl I. Hagen med sin campari i ene handa og mobilen i den andre og ringte rundt til alle avisredaksjoner. Han hadde løsning på alt det skakke som folk så og opplevde i sin hverdag, og plutselig strømmet de til Frp i store skarer.

Den som skal kjempe om markedsandelene på velgermarkedet i dag, kan ikke ta ferie i den forstand som Jens Stoltenberg gjorde. Og ikke bare det: regjeringen bør heller ikke skape inntrykk av feriestemning alfor tidlig. Det er rett nok et problem for den sittende regjering at den bare har budsjett en gang i året, og må tviholde på godbitene folket roper etter til begynnelsen av oktober. Oppososjonen derimot har budsjett hver dag og kan dele ut godterier i hytt og vær.

Nå har de fleste andre partier også sittet i regjering, og har av erfaring lært at det alltid kommer en hverdag etter de feite løfters tid. Det har ikke Carl I. Hagen. Han er ennå ikke brennmerket av ansvarlighetens krav, og får lett spill. Det finnes imidlertid også politiske grep som kan motvirke den opposisjonelle populismen. I politikken gjelder det å være sentrum for oppmerksomheten, den som vil vinne må styre dagsorden. Men det glemte åpenbart Arbeiderpartiet etter regjeringsdannelsen. Istedet for å skaffe seg en synlig vimpel, lanserte regjeringen slagordet "Norge, mulighetenes land". Det lød så nøkternt at man skulle tro det var utmyntet i Finansdepartementet. Jeg må ty til arkivet for å gjenkalle det i min erindring.

I dag husker folk knapt hva som var grunnlaget for regjeringsstormen i vinter. Ingen er lenger opptatt av gasskraft, nå handler kraftdebatten om å stanse et lite kraftverk i Beiarn. Derimot er det mye som tyder på at sentrumsregjeringen i alle fall ville ha smuldret hen i løpet av årets høst. Den var kommet til veis ende, og tyngden av velgernes protester ville ha påskyndet slutten. Men da kunne også Arbeiderpartiet ha lukrert på vår misnøyes sommer.

Så må man jo spørre: Står det så dårlig til i riket som ordførere og tillitsvalgte i og utenfor Arbeiderpartiet gir inntrykk av? For nå er det ille: Plutselig står halve Norge i sykehuskø, og overleger spør om de må la pasientene dø for å kutte ventelistene. Plutselig er bensin- og dieselprisen blitt et spørsmål om være eller ikke være for hele nasjonen, og lastebileierne truer med å stanse landet. Derimot ser jeg ingen som demonstrerer for høyere bevilgninger til forskningen, som skal skape grunnlag for liv etterat oljefondet vel er oppbrukt.

Rett skal være rett: Det må bli problemer med kommuneøkonomien når eldre og syke skal ha enda bedre standard og lærerne skal opp på en anstendig lønn. Men aldri har Ola nordmann hatt det så bra, det er lenge siden vi har hatt så lav arbeidsledighet. Og aldri har så mange fagfolk stelt så mange. Langs kysten, i tradisjonelle avfolkningsområder, opplever man sterk vekst. Kommuner i Ytre Namdal er i ferd med å bli pressområder. I Rørvik i Vikna er boligprisene på Trondheims-nivå, ifølge Trønder-Avisa. Det produseres tønner med millionærer langs kysten der lakseprisene sprenger taket i pengebingene. Noe av det må da renne inn i kommunekassene.

Fremskrittspartiet har foregrepet mye av den sosiale og kulturelle utvikling som er skjedd under markedsøkonomien de siste par tiåra da pengene er blitt alle tings mål. Men det er noe som de andre partiene også kunne ha tilpasset seg. Jens Stoltenberg er nok en god kommunikator, men han er for avhengig av manus. Og i Arbeiderpartiet betyr det grundig partiarbeid og landsmøte. Av gammel vane vil lederne ha dekning i et partiapparat som snart ikke spiller noen rolle. Men i dagens mediesamfunn må politikere og partier kunne snu seg på sekundet. De burde ha lært litt av Bill Clinton: Den som skal nå høydene, må både beherske øyeblikket og formidlingens kunst.