Riksheksa

Linda Skugge skyter rett fra hofta. Det blir for mye for medieprofessor Sigurd Allern.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KJØR DEBATT: Fem menn skal debattere hvordan det står til med den norske offentligheten. Om hvem som får slippe til og hvem som ikke gjør det. Lokalet på Universitetet er stappfullt og temperaturen høy. Her er representanter både fra aviser, organisasjoner og politiske partier. Sjefen for Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, er selvsagt på plass. Men altså, eh, ingen kvinner, unnskylder ordstyreren. Hvordan er så kvaliteten på den norske debattkulturen? Medieprofessor Sigurd Allern tar ordet: Vi har mye ille her i Norge, men vi slipper heldigvis den svenske feministen Linda Skugge. Det eneste det dreier seg om er å få ut en provokasjon - å tenne på et eller annet idioti. Det handler ikke om substansielle tanker. Vi har ikke kommet dit enda, takk Gud. (Spredt latter fra salen).

JA, TAKK GUD, Sigud Allern, for vi går glipp av dette: En pågående kommentator som setter søkelys på alt fra voldtekt og utroskap til skjønnhetstyranniet. Linda Skugge er kjent som en av tre svenske forfattere bak Fittstim-boka, det var hun som sa «Här kommer Gud, och hon är jävligt förbannad». Etter Fittstim har Skugge fortsatt å sprøyte adrenalin inn i den svenske offentligheten via sin private blogg og som spaltist i Expressen. På bloggen logger tenåringsjentene seg inn og skriver om sin fortvilelse over spiseforstyrrelser og manglende foreldrekontakt. Skugge åper for dialog ved å bruke seg selv og sitt eget privatliv som utgangspunkt. Hun skyter rett fra hofta, av og til bommer hun, like ofte treffer hun. Skugge er blottet for autoritetsangst. Hun tar rommet før hun ser hvem som står der. Hun er uformell i stilen, hun snakker det private språket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER EN helt vanlig maktstrategi å uttrykke bekymring for at emner som tilhører den private arena får forsøple offentligheten. Dette sies å være tema som tilhører kvinners verden og ikke hører hjemme i en seriøs debatt. Men det finnes andre måter å se det på: Er det ikke nettopp ved å utsette seg, så å si sette seg selv på spill, at man kan få satt ord på hittil uuttalte tema? Kan det ikke være slik at selvavsløringer setter søkelys på sammenhengen mellom private forhold og politiske? Og hvis jeg kunne få rekke opp hånda nå midt i debatten (hvilket jeg ikke tør), ville jeg si: -  Kvaliteten på den norske debatten er ikke bra nok. Den kan aldri bli bra nok. Det finnes alltid noen som ikke får slippe til orde, som ikke blir hørt, som ikke tør å snakke. Og det er vår fordømte plikt å finne dem. Hvis de ikke klarer å snakke selv, må noen hjelpe dem med å gjøre det. Det siste vi trenger er noen som ber dem om å holde kjeft, eller takker Gud for at døråpneren deres ikke finnes. Terskelen for å ta ordet trenger ikke bli høyere, den må bli lavere.

SÅ SIGURD ALLERN, problemet for norsk offentlighet er at vi ikke har en Linda Skugge.