Riksrett: Kjekt å ha

Det blir ingen riksrettssak mot tidligere samferdselsminister Lars Gunnar Lie. Men man behøver ikke å avskaffe riksretten for det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN MILDE LEKTOR fra Førde, stortingsrepresentant Lars Gunnar Lie, syns nok med en viss rett at han allerede har fått streng straff etter at Gardermo-kommisjonen anbefalte riksrett mot ham. Riktig nok tok det ikke pressen, opposisjonen og alle synsere ellers lang tid å skyte ned anbefalingen som en meningsløshet. Men likevel: Det hviler noe foruroligende over selve begrepet riksrett. Det rimer jo på krigsrett. Hva hjelper det da at alle som skjønner hva dette er, ufarliggjør institusjonen? Jo, Lars Gunnar Lie har så visst fått lide for at han unnlot å sende et brev om været til Stortinget. Han var mer opptatt av å gjennomføre stortingsflertallets vilje, som var å bygge flyplassen på Gardermoen.

SØNDAG kunne Aftenposten fortelle at et utvalg ledet av stortingsrepresentant Ranveig Frøiland som skal vurdere Stortingets kontrollmuligheter, vil drøfte om riksretten skal reformeres eller avskaffes. Frøiland mener at en institusjon som ikke har vært brukt siden 1926, ikke lenger har noen plass i vår konstitusjon. Stortinget bør skaffe seg andre sanksjonsmuligheter overfor statsråder som gjør seg skyldig i brudd på de konstitusjonelle lover og regler.

Og når sant skal sies, er riksretten som prosess tungvint, og det politiske støv den ville virvle opp, kan være uberegnelig når det faller ned. Sånt kvier politikerne seg for. At en riksrettsprosess også vil ta veldig mye av det politiske livs oppmerksomhet i en lang periode, hører med til de betenkeligheter som trekkes fram. På den annen side: Et politisk liv som i uke etter uke beskjeftiger seg med en ung ordførers seksuelle aktiviteter sammen med en 16 år gammel jente, har god tid.

DE FLESTE konstitusjoner i dag har en riksrett. Det er ikke så lenge siden Finland hadde en slik sak. Der er det rett nok sivilombudsmannen som anklager, mens det hos oss er Odelstinget. Det er jo bare vi som har ordningen med Odelsting og Lagting. Men en finsk statsråd ble dømt for å ha mottatt betaling for en politisk tjeneste. Den amerikanske riksretten ble som kjent pusset opp i forbindelse med president Bill Clintons seksuelle lek i Det ovale kontor. Hans forbrytelse hadde rett nok intet med sex å gjøre, bare med en løgn overfor kongressens organ, den spesielle etterforsker. Men det angikk altså forholdet mellom statsmaktene.

NEI, RIKSRETTEN er det ingen grunn til å avskaffe fordi om den ikke brukes. Den har dessuten antakelig virkning selv om den ikke brukes. Den tas jo fram som ris bak speilet rett som det er. Både Berge Furre, Finn Gustavsen og Helge Seip har fått føle piskesnerten i nyere tid. Ja, den kan i virkeligheten sees som en demokratisk hjørnestein i vår forfatning. Selv om riksretten er en straffedomstol og skal legge strafferettslige prinsipper til grunn for sine dommer, er den en domstol som skal holde levende regjeringens plikt til å sette stortingsflertallets syn ut i livet. Den er en domstol som skal dømme i saker om konstitusjonelt ansvar. Allerede ved sin eksistens fungerer den. Den er en påminnelse for enhver regjering om at den må opptre på en måte som er i samsvar med stortingsflertallets ønsker og forfatningens bestemmelser. Har man i tillegg behov for andre sanksjonsmåter, så står det jo Stortinget fritt å skaffe seg det. Men allerede nå er Stortinget ganske godt utstyrt, både med parlamentariske kommisjoner, høringer og ganske alminnelige vedtak. Ingen skal behøve å dø i den konstitusjonelle synd.

LARS GUNNAR LIE ville ha kommet i et eksklusivt utvalg av samfunnsstøtter om han ble stilt for riksrett. I den rekken finner man både Wedel, Collett, Løvenskiold, Vogt og Selmer, åtte til sammen. Men jeg antar at han ikke er nevneverdig imponert over den rettssikkerhet han er innrømmet etter at Smith-kommisjonens innstilling ble kjent. Han måtte selv innkalle til pressekonferanse for å føre sitt forsvar, det var smått med advokater ved hans side. De pleier jo ellers å søke både mikrofon og kamera. Lars Gunnar Lie ble satt under tiltale av en kommisjon som selv har gitt reglene ved å definere opplysningspliktens grenser, for i samme åndedrag å formulere anklagen, og så på utpust å felle dommen. Det er ikke pent, for å sitere en framtredende jurist jeg konsulterte i sakens anledning.