Riksrett og krig

Maktkampen i Washington folder seg ut i et drama om krig, styrke, seksualitet og nasjoners ære. Natt til i går ble amerikanernes innenrikspolitiske mareritt eksportert med raketter til Bagdad. Undervurder aldri en desperat president.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Representantenes hus bestemte seg for å utsette avstemningen om riksrett mot presidenten til lørdag, viste det de indre spenningene og uvilkårlige sammenhengene i et innfløkt trekantforhold.

To av partene - Saddam Hussein og Monica Lewinsky - har ikke eller skal ikke ha noe med hverandre å gjøre. Men med utsettelsen har Clintons avsky for Saddam og tiltrekning til Monica krysset rakettbaner, ikke bare i presidentens eget plagede sinn. I august fikk angrepene mot Sudan og Afghanistan, mens Monica Lewinsky vitnet for storjuryen, full politisk støtte i USA. Nå er det bemerkelsesverdig å se den kynismen som møter presidentens motiver i amerikansk opinion.

  • Selv ledende republikanske politikere har i en tidlig fase av angrepet stilt spørsmål ved Clintons egentlige motiver for å opptre resolutt i en sak der han har har hatt flere tidligere anledninger til å vise militær handlekraft: «Man skal aldri undervurdere en desperat president,» sier den republikanske kongressmannen Gerald Solomon. Presidentens autoritet forvitrer, mens en riksrettssak i Senatet rykker nærmere. Riksrettssaken har slått en kile i det blytunge moralske imperativet om full og betingelsesløs støtte til presidenten, til nasjonens interesser og til «our boys in the field and their families» når krig og krise truer.
  • Clinton har vært nødt til å bruke de plettfrie skjoldene til Tony Blair og egne militære rådgivere som retorisk vern mot anklagene om kryssende interesser. Blair har vært en bedre venn enn republikanerne både i krig og kjærlighet. Dessuten vet britenes statsminister mer om tilgivelse enn amerikanske folkevalgte. Sammen utgjør de to vennene et eksplosivt anglosaksisk og protestantisk mindretall i FNs sikkerhetsråd. De siste to nettene har dette fått et høypotent uttrykk i deres sammenstøt med vrengebildet av en annen sivilisasjon.
  • Bak utsettelsen av riksrettssaken ligger et alvorlig spørsmål: Hvilke andre saker kan matche krigens og Saddams symbolkraft i den grad at rettergangen mot Clinton og hans synder igjen forskyves? Kosovo? Den økonomiske krisen i Asia? Sammenbruddet i fredsprosessen i Midtøsten? USAs egne sosiale problemer og motsetninger? Er den betingede nådegaven fra Representantenes hus bare nok et eksempel på det forrykte perspektivet i jakten på presidentens sørgelige privatliv og forhold til sannheten?
  • For øyeblikket tyder alt på at Representantenes hus vil stemme ja på ett eller flere av de fire anklagepunktene mot Clinton. Prosessen mot presidenten ser ut til å ha blitt like uunngåelig som bombardementet til slutt var det mot Saddam. Clintons egne feilgrep har satt politikkens eldste og mest virkningsfulle triks, å skape indre samhold ved hjelp av ytre fiender, i vanry. Krigen er i ferd med å miste kraft som politikkenslynavleder.
  • Clinton er ennå ikke kommet til den dagen han må betale med presidentembetet for sine laster. Dersom Senatet ikke finner en «rimelig løsning» for å stanse saken, slik blant andre Clintons tidligere motkandidat Bob Dole har skissert, vil rettsforhandlingene kunne hemme nasjonal og internasjonal politikk i lang tid. Senatets flertallsleder Trent Lott er skeptisk til krigen og vil ikke overanstrenge seg for å redde presidenten ved hjelp av prosessuelle knep.
  • Clintons skjebne er uviss. Hans politiske død kan ikke forskutteres. Men det samme gjelder i høy grad Saddam Hussein. Sex og løgner har snudd amerikansk politikk opp ned. I Bagdad kan det meste bli som før, selv etter at regnet av bomber og raketter har stilnet.