Riktig kjennelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Stortingsrepresentant Dag Danielsen og åtte andre suspenderte og ekskluderte tillitsmenn i Fremskrittspartiet fikk ikke medhold i namsretten i sitt krav om å få tilbake sine verv. Den kjennelsen er bra for både jussen og politikken. Virksomheten i et politisk parti er ikke hevet over rettssikkerhetsreglene, men terskelen for at domstolen skal omgjøre vedtak i et parti, skal være svært høy. Man skal ikke kunne gå til domstolen for å vinne tilbake det som er tapt i politikken. Namsretten i Oslo har markert at den terskelen ligger høyere enn innholdet i denne saken.
  • Vi hadde foretrukket at namsretten hadde avvist begjæringen om midlertidig forføyning med henvisning til dens klart politiske karakter. I stedet ble saken behandlet i to rettsdager med full mediedekning og anledning for Carl I. Hagen til å påberope seg seieren. Dermed blir dessverre namsretten en del av den politiske dragkampen om makten og politikkens innhold og utforming. Det er en dragkamp som bør foregå utenfor rettssalen. Danielsen og de andre burde vært henvist til å bruke muligheten til å anke sentralstyrets vedtak til partiets landsstyre.
  • Det er opp til medlemmene i et politisk parti å forme og omforme vedtektene i partiet, og velgernes suverene rett å gi et slikt parti tillit, eller la det være. Fremskrittspartiet har sin eksklusjonsparagraf som det er overlatt sentralstyret å praktisere innenfor svært vide rammer. Namsretten finner fornuftig nok at den ikke vil snevre inn sentralstyrets rett til å bruke sitt skjønn der partiets egne vedtekter ikke setter slike grenser.
  • Fremskrittspartiet har brakt mye inn i norsk politikk som den godt kunne klart seg uten. Namsrettssaken var et slikt bidrag. Kjennelsen i går avviser heldigvis den alvorligste sammenblanding av juss og politikk, men uten at advokat Per Danielsen gir opp av den grunn. I går politianmeldte han sin partiformann Carl I. Hagen for falsk forklaring i namsretten. Vi stoler på at også påtalemakten evner å skille jussen fra politikken.