Ring politiet

Helsedirektøren er rystet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OVERGREPENE mot psykisk utviklingshemmede fortsetter. Det er seks år siden Stortinget vedtok den omstridte loven overfor psykisk utviklingshemmede, som avgrenser bruken av tvang og makt innen omsorgen. Loven gir fylkesmennene ansvaret for både å sanksjonere tvangstiltak før de settes i verk, og for å føre tilsyn med at tiltakene praktiseres etter forskriftene. Loven ble til med bulder og brak etter hissige oppgjør med en omsorgskultur der tvang og makt sto sentralt som pedagogisk verktøy. Litt for seint skjønte også lovgiverne at loven måtte tilpasses internasjonale menneskerettigheter. Kritikken økte. Motforestillingene gjaldt særlig rettssikkerheten og troen på at Stortinget kunne vedta en ny virkelighet innen en omsorg som var preget av økonomisk og faglig armod. Loven som til slutt ble vedtatt, først som prøveordning, var så streng som det lot seg gjøre. Et evalueringsutvalg konkluderte for tre år siden med at loven virket. Bruken av tvang og makt hadde avtatt.

SÅ BLE DET STILLE. Inntil direktøren for Statens helsetilsyn, Lars Erik Hansen, denne uka meddelte offentligheten at han er rystet. Helsetilsynet har bestilt tilsynsrapporter fra de lokale tilsynsmyndighetene, og her går det fram at kommuner over hele landet bryter loven. Omsorgsarbeidere bruker likevel ulovlig tvang og makt, og fylkesmennene forklarer tilstandene med elendig saksbehandling, ufaglærte vikarer, manglende vedtak og dårlig ettersyn. Med andre ord en ganske presis beskrivelse av ukulturen fra før loven trådte i kraft. Til NRK sier Hansen at han «forventer at kommunene ordner opp i dette og slutter med lovbruddene umiddelbart». Hvis ikke? Blir det vel marsj i seng uten aftensmat, tenker jeg. Der har du forskjellen på storsamfunnet og samfunnet der de psykisk funksjonshemmede bor. Her kontakter vi politiet når vi oppdager straffbare forhold. Der får lovbrudd ingen konsekvenser. Og alle vet det. Det var derfor vi fikk tvangsloven. For at alt skulle bli så meget bedre. Derfor er det historieløst av helsedirektøren å forvente at kommunene «ordner opp». Eller så mangler han tilstrekkelig respekt for størrelsen på problemene han står overfor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

INGEN KAN «ORDNE OPP» i de komplekse årsaksforholdene omkring overgrepene innen omsorgen for de psykisk utviklingshemmede, uten videre. Og minst av alt trenger vi sjokkerte tilsynsmyndigheter. Det er ansvarsfraskrivelse så lenge «alle» innen omsorgen vet at tilsynet med omsorgen er utilstrekkelig både mannskapsmessig og metodisk. Så lenge omsorgen fortsatt er preget av en straff- og tvangskultur. Så lenge de foreldede utvekstene av den såkalte atferdsanalysen fortsatt gjelder, selv om andre metoder begynner å vinne gehør. Så lenge antallet ufaglærte omsorgsarbeidere er overveldende. Så lenge lovforståelsen hos de ansatte er så svak at man neppe aner når loven brytes. I alle fall kan kommunene trygt kalkulere med å få være i fred med sine lovbrudd. Og aller viktigst: Så lenge oppmerksomheten rundt omsorgen er fraværende i offentligheten.

DET ER SNART 15 ÅR siden HVPU-reformen førte mennesker ut av institusjonene. Til høylytt debatt som blusser opp når undersøkelser viser at marginaliserte grupper, også psykisk utviklingshemmede, opplever større ensomhet enn de som er i en meningsfull sammenheng med resten av samfunnet. Fagmiljøene vil være enige om at tvangsloven på kort sikt førte til en nedgang i tvangsbruken. Men da var oppmerksomheten stor og temperaturen høy både politisk, i mediene og i fagmiljøene. Debatten rundt atferdsanalysens mest ekstreme metoder holdt opp mot internasjonale menneskerettigheter og faglig etikk, var skarp. Den nye årvåkenheten virket også befordrende på politikernes lyst til å utvide loven til å gjelde en annen «uregulert» pasientgruppe, de demente pasientene. Optimismen var med andre ord stor når det gjaldt troen på at lovregulering av tvangstiltak, fulgt opp med løfter om forsterket tilsyn, skulle avvikle armoden og overgrepene innen omsorgen for de svakeste. Men som kjent er det forskjell på politisk retorikk og virkelighet. Det er det helsedirektør Hansen nå erfarer når han sjokkert går igjennom tilsynsrapportene og oppdager konsekvensen av at oppmerksomheten la seg.

JEG ANTYDER IKKE at bruken av tvang og makt mot psykisk funksjonshemmede egner seg bedre enn eldreomsorgen i den pågående valgkampen. Man løper liksom ikke inn i festmanesjen til Knut Olsen for å hisse velgerne til trampeklapp ved å kreve mindre tvang overfor mennesker de færreste av oss oppsøker hvis vi ikke er nærmeste pårørende eller hjelpepleier. Jeg skjønner det. Nesten. Derimot synes jeg helsedirektør Hansen skulle snu seg mot minst to ministere, og kreve at omsorgen for de psykisk funksjonshemmede på ny løftes opp til en grundig offentlig gjennomgang. Han er øverste tilsynsmyndighet og sitter på bevisene. Han har en utrolig god sak. Bare rystelsen gir seg.