Ringenes herre

Det begynte som en barnebok om livet i en merkelig, oppdiktet verden, det fortsatte i 35 år og endte med at forfatteren I. R.R. Tolkien ble lest og berømet over store deler av verden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For 35 år sien kom det i England ut en barnebok som handlet om hobbiter, nærmere bestemt om hobbiten Bilbo Baggins og hans eventyrlige opplevelser sammen med tretten dverger og den store trollmannen. Gandalf den Grå. Gjennom farer og forviklinger dro de fra Hobbit-landet i vest, over Tåkefjellene og gjennom Mørkeskogen, til byen Esgaroth ved Langsjøen i øst. I fjellene nord for byen holdt dragen Smaug til, og dvergene ville vinne tilbake alle de skatter Smaug hadde stjålet og samlet i sitt lange liv. De greide det, skjønt på en annen måte enn de hadde tenkt seg, og Bilbo kom tilbake til sitt kjære hobbithull (for hobbitene bor i kunstferdige jordhuler) med en liten samling trofeer fra ferden.

Som man kan ane foregår fortellingen i et oppdiktet land, der dverger, alver og de småvokste, men utholdende hobbiter bare er noen av de mange vesener som lever side om side med menneskene. I år har Hobbiten kommet på norsk, og kan anbefales for litt eldre barn som underholdende historie.

Her kunne anmeldelsen stoppet. Men det stoffet som tok form av en barnebok i 1937 fortsatte å arbeide videre i forfatterens bevissthet. I Hobbiten er det bare enkelte tegn som viser at Bilbos eventyr hører hjemme i en større ramme, men i den 1500 siders triologien som forfatteren J.R.R. Tolkien arbeidet med fra 1936 til 1949 ble antydningene ikledd en overveldende realitet. I Ringenes herre - The Lord of the Rings - blir en nyskapt verden til for våre øyne, med fjell og skoger, elver og hav, sagn og saga, språk og tradisjoner, og en urgammel historie. Hobbiten er den uanselige sidedør til en ruvende katedral.

Bilbo Baggins hadde med seg en ring tilbake fra Esgaroth i øst. Han hadde funnet den i en hulegang dypt under Tåkefjellene, og gjemte den sammen med resten av skattene fra ferden. Seksti år senere, da Bilbo fylte 111 år, ga han ringen fra seg til sin nevø Frodo. Triologien begynner med selskapet på 111-årsdagen, som ennå hører til barneforestilligens form, men leder fram til slutten på en tidsalder og begynnelsen på en ny. Og ringen av handlingens sentrum.

Den er en hersker-ring, og den mektigste av de ringer som ble smidd i tidenes morgen. Sauron, som representerer ondskapen i verden, laget den for sitt eget herredømme, men han ble overvunnet i et stort slag, og ringen ble kuttet av hånden hans. Seierherrene mistet imidlertid ringen, og alle mente den var forsvunnet for godt - inntil Gandalf gjenkjenner den i Bilbos funn.

Selv om Sauron hadde blitt beseiret var han ikke tilintetgjort, og på det tidspunktet da Frodo mottar ringen har Sauron gjenreist sin styrke i det golde landet Mordor. Han mangler bare Ringen.

Ringenes herre dreier seg om ringens skjebne. Så lenge den ikke er ødelagt, har Sauron mulighet for å gjenvinne den. Den kan ikke smeltes eller hugges opp - verken ild eller stål biter på den. Makten som ligger i ringen kan bare brytes ved at den kastes i vulkanen Orodruin, i hjertet av Mordor - og det blir Frodos lodd å bringe den dit. Og mens Ringbæreren går fra fare til fare mot Mordor, samledes styrker til kamp på begge sider: alver, dverger og menn fra kongerikene i vest reiser seg til forsvar mot Saurons voksende herredømme. Hele verdens framtid ligger i vektskålene.

Tolkiens verden

For å forstå denne verdenen må man fremdeles besitte evnen til å fanges inn av kartenes magi. Barnas reiser på verdenskartet, og ennå mer fantasikartene, de diktede geografier, er skapende drømmer. Landskap, fjellkjeder, og de store floder; oppbrudd, gjennomreise og ankomst; bare hvis dette betyr noe kan man ha glede av Tolkien.

I så fall blir man også fortrolig med et nytt kontinent. Middle-earth, der hendelsene utspilles, minner svakt om Europa. I vest ligger verdenshavet, og seiler man lenge nok vestover kommer man til det halvt mystiske Westernesse. Nord for Middle-earth ligger tundra og isørken, i syd kommer man til det tørre og varme Haradwaith, og i øst ligger slettelandet Rhûn.

Dette kontinentet har en fullstendig historie; en egen dyre- og planteverden som Tolkien ofrer kjærlighet og omtanke på; mangfoldige språk og litteraturer; jordbruk, handel og håndverk, kort sagt: det eksisterer. Tolkien kan selvsagt ikke gjøre rede for sin verden i detalj før selve handlingen tar til. Forfattere av diktede verdener møter alltid dette problemet: hvordan skal den ukjente bakgrunn bringes inn uten å forstyrre den løpende fortelling?

I Ringenes herre er det løst ved at Middle-earth ikke er skapt ved fri fantasi. Tolkien er professor i filologi, og har i et halvt århundre arbeidet med gammel litteratur, språk og myter, særlig fra europeisk middelalder. Middle-earth er i virkeligheten en personlig syntese av europeisk mytologi. Tolkien har gjort det mange kan ha drømt om; han har skapt både vitenskap - i form av filologiske studier - og diktning ut av sitt møte med fortiden.

De fleste vesener som opptrer er kjent fra vår egen jord, enten de nå kommer fra biologien eller eventyrenes verden. Det samme gjelder blomster og trær, redskaper og produksjonsmåter, samfunnsorganisasjon og sosiale skikker. Tolkiens egne påfunn har de samme røtter og bunner i dyp refleksjon over mytenes natur, enten de nå kommer fra biologien eller eventyrenes verden. Det samme gjelder blomster og trær, redskaper og produksjonsmåter, samfunnsorganisasjon og sosiale skikker. Tolkiens egne påfunn har de samme røtter og bunner i dyp refleksjon over mytenes natur.

Stoffet er overmåte rikt. Leseren fornemmer hele tiden at Middle-earth har en eksistens uavhengig av fortellingen. I lange appendikser har Tolkien gjort rede for temaer som ikke er tatt med i selve triologien. Og som han selv sier i forordet er han enig i en kritikk mange har kommet med: boka er for kort.

Hvis vi skulle plassere Middle-earth geografisk og historisk måtte det bli på vår egen jord. Likheten med Europa kan best forklares ved å anta at fortellingen foregår i en fjern fortid, da kystlinjer og fjellkjeder hadde en annen form. Det er også mange trekk som er hentet fra middelalderens verdensbilde, da levningene av romertidens geografiske kunnskaper hadde fått en skisseaktig og dramatisert karakter.

De fleste fantasiverdener har enkle sosiale strukturer, siden det er vanskelig å konstruere troverdige kompliserte samfunn. Tolkien er intet unntak, men har bedre grunner for å holde seg til samfunn på nivå med vikingene, korsfarerne, og bøndene i Robin Hoods dager. Hans utgangspunkt er middelalderen, og dens legendesykluser: Charlemagne, kong Arthur, de keltiske sagn og de islandske sagaer, folkeeventyrene, de tyske heltedikt, og mange flere. Heltene kjemper med brynjer og sverd, og hesten er det raskeste transportmiddel.

Heltesagaene

Ringenes herre hører til en litterær genre som ikke har noe passende navn på norsk. På engelsk kan den kalles heroic fantacy, og vi kunne bruke betegnelsen heltsaga hvis vi husker at den også gir rom for hvit og sort magi, og fabelvesener av mange slag. Genren er meget gammel i européisk litteratur, og hadde sin største popularitet i senmiddelalderen og under renessansen. Andre litterære former, først og fremst romanen, har overtatt dens rolle som underholdningslitteratur, men det skrives stadig bøker for en liten leserkrets av spesielt interesserte. I likhet med kriminalromanen og science fiction har fantasy-litteraturen vel etablerte mindre markeder, og man regner endatil med en undergruppe for «sverd-og-magi» som heltesagaene da skulle høre itl.

Tolkiens bok fant imidlertid en langt bredere mottagelse. Ringenes herre fylte en gammel og banalisert form med nytt liv. For å skrive virkelig godt om en magisk verden må man ta den alvorlig - som er noe annet enn å tro på den. Tolkien gjorde Middle-earth til sitt livsverk og uttrykte all sin kunnskap og menneskelige erfaring gjennom denne boka.

Den er glimrende skrevet, men siden så mange skriver glimrende i disse4 dager, er ikke det hovedkvaliteten. Vi vil først og fremst legge vekt på den rent arkitektoniske strukturen, der atskilte begivenheter og handlingsforløp stadig viser seg å være knyttet sammen og å lede framover mot den siste store strid mellom Mordors og Vesterlandenes krefter. Dernest kommer sikkerheten og inderligheten i framstillingen av tingene og vesenene i fantasiverdenen. Som i en bred strøm føres leseren videre, og mønster etter mønster avdekkes underveis.

I den engelsktalende verden laget Ringenes herre sin egen popularitetsbølge, med fanklubber og jakkemerker FRODO LIVES og OG OG GANDALF var for en tid anerkjente mottoer. Også litteraturkritikerne har satt den høyt, med enkelte unntak, og store opplag har blitt solgt i utlandet. I Skandinavia har verket for lengst kommet ut på svensk og dansk. Når Tiden nå presenterer Hobbiten på norsk håper vi det bare er som opptakten til utgivelse av den mektige og enestående triologien som følger den.