Rio pluss 10 eller minus 10?

En steinrik elite i Nord og deres likesinnede i Sør har inngått en uformell allianse som vil terrorisere miljøet og verdens fattige og bygge ned internasjonalt miljøsamarbeid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I forrige uke bivånet jeg på nært hold hvordan langvarig internasjonalt samarbeid for å bekjempe fattigdom og miljøødeleggelser ble sabotert og satt tilbake mer enn et tiår. Siste forberedelseskonferanse før høstens verdenstoppmøte «Rio pluss ti» endte i fiasko på Bali. Ti år etter den historiske konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro skulle Bali-møtet legge grunnlag for det neste tiårets miljøoffensiv mot fattigdom.

Prosessen bør heller kalles «Rio minus ti». Initiativ for å komme videre ble effektivt torpedert av en rik maktelite, med USA i spissen. Til tross for mange konstruktive forslag fra bl.a. Norges to statsråder Børge Brende og Hilde F. Johnson innen tema som klimapolitikk, ferskvann og biologisk mangfold, tyder alt på at toppmøtet i Johannesburg blir en stor flause for verdens ledere.

Framgang

Verdenstoppmøtet skal sikre framgang i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Arbeidet ble lansert av Brundtland-kommisjonen i 1987 og fulgt opp i Rio i 1992. Tross svakheter representerte Rio-møtet et historisk gjennombrudd, bl.a. med viktige konvensjoner om klima og biologisk mangfold.

Kofi Annan går nå i spissen for en nødvendig offensiv mot fattigdom og for miljø. I stedet går vi mot et langt historisk steg bakover, der eksisterende forpliktelser og prinsipper bl.a. fra Rio svekkes. Handlingsprogrammet for Johannesburg, med den parodiske tittelen «Programme of Action», mangler konkrete mål, tidsfrister for måloppnåelse og forslag til forpliktende tiltak. Det sier heller ingen ting om ansvar: Hvem skal gjennomføre tiltak? Hvem skal betale og hvem skal overvåke at tiltak faktisk gjennomføres? Frustrasjonen er stor blant dem som støtter Annan og ønsker reell handling. Hvor er politisk vilje og politisk lederskap? Hvilken framtid har slike multilaterale prosesser som vi alle er helt avhengige av?

Nikkedukker

USA, med Japan og Australia som patetiske nikkedukker på slep, saboterer nærmest alle forsøk på å sikre en utvikling innenfor de rammer som vår eneste jordklode kan by på. Multilaterale prosesser svekkes til fordel for økonomiske og politiske egeninteresser. Eliten fra Sør, som på ingen måte representerer fattige grupper i sine egne land, er med på dansen for å beskytte egne privilegier. Tradisjonelle oppfatninger av konflikter mellom rike og fattige land må modifiseres. Fikenbladet er revet bort, og vi har fått blottlagt en allianse mellom de rike og rå fra Nord og Sør, i et globalt råttent spill der også de store selskapene i stadig større grad blir premissleverandører. Gjennom et usminket råkjør i forhandlingssalen med blokkering av konstruktive formuleringer innen det meste fra klima og energi til helse og utvikling i u-land, og et skittent spill bak kulissene for å isolere progressive land som Norge og Sveits, har USA med «allierte» for resten av verden vist sin totale ansvarsfraskrivelse i forhold til miljø og utvikling. «Our way of life is not up for negotiation.»

Terrorisme

Er ikke dette terrorisme, terrorisme mot verdens fattige og mot framtidige generasjoner? Ressursmobiliseringen etter 11. september har vært imponerende. Like imponerende er USAs sjokkerende mangel på vilje til å bidra innen miljø og utvikling, som vil bidra til en fortsatt delt og urettferdig verden. Paradoksalt nok kan dette slå tilbake på USA. Spørsmålet er om Bush kaster bumeranger.

En historisk mulighet for positiv handling ser ut til å bli et toppmøte mot miljø og for framtidig fattigdom. Før Johannesburg må det nå mobiliseres politisk vilje, vilje til å tale de rike elitene i Nord og Sør imot og til å styrke det multilaterale systemet. Ellers vil Bondevik reise til Johannesburg for å signere en erklæring og et handlingsprogram som ikke er verdt mer enn papiret det er skrevet på.