Rir to hester

Vladimir Putin er i Teheran som en redningsmann med hevet pekefinger, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Sjelden har en president på oppsigelse ridd så høyt som det Russlands president Vladimir Putin gjør nå.

Hjemme rir han høyt på alle meningsmålinger, og trolig trygt inn i en rolle der han beholder den reelle makta. I utenrikspolitikken er han i ferd med å bli et samlingspunkt for alle som motsetter seg USAs globale dominans - og de er stadig flere.

Dessuten er han en selvoppnevnt fredsengel som fremmer tunge russiske økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser i Iran og i Sentral-Asia.

LANDSKAPET i disse trakter er - som vi vet - humpete, men Putin rir sitt eget ritt. Den siste ukas møter med Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, og USAs utenriksminister Condoleezza Rice, kunne gi inntrykk av at Putin er en slags sendemann fra det internasjonale samfunn til uskikkelige Iran.

GLEM DET. For Putins Russland er ikke sendemann for noen. Det kan selvsagt hende at Putin på alle disse møtene med Sarkozy og andre til en viss grad koordinerte politikk, eller i det minste retorikk, i forhold til Iran. Putin skal ifølge iranske konservative i går ha foreslått en utsettelse av FN-sanksjonene, mot at Iran midlertidig stanser den omstridte anrikingen av uran. Det skjedde i et møte med Irans åndelige - og virkelige - leder Ayatollah Ali Khamenei. Khamenei lovte å vurdere det. Og det vil han helt sikkert gjøre.

RUSSLAND LUKKER altså ikke døra helt for sanksjoner mot Iran. Og det er bra. For hvis Russland lukker døra for sanksjoner helt, så betyr det at USA åpner døra, og gjør det mer sannsynlig med et angrep på Irans atomanlegg og væpnede styrker. Russland har nå i to år drevet den samme balansegangen mellom å samarbeide med USA og EU på den ene siden, og med Iran på den andre siden, uten at spillet egentlig har endret karakter. Russland er fortsatt garantisten mot tøffe sanksjoner, sett fra Teheran, og håpet om dialog, sett fra Washington, London, Paris og Berlin.

FOR PUTIN er dette er fornuftig spill. Det er et spill som både sikrer Russlands betydelige økonomiske interesser i Iran, innenfor atomteknologi, olje og gass. Og det er et spill som øker Russlands synlighet på den internasjonale arenaen, der oppgave nummer ’en synes å være å tråkke på USAs globale tær. Men det er heller ikke i Russlands interesse - langt i fra - at Iran blir i stand til å lage egne atomvåpen. Inntil USA eventuelt til slutt bomber Irans atomanlegg, vil Russland fortsette å ri to hester i Iran. Den ene som diplomatisk støttespiller for Iran, mot USA. Den andre som Vestens eneste vei til dialog med presteregimet. Men vil dette spillet i lengden hindre Iran i å utvikle atomvåpen?

NEPPE. Men hvis det amerikanske angrepet på Iran kommer, så kan i hvert fall Russland si - som sant vil være - at her har USA igjen demonstrert sitt overmot og konkludere med at angrepet vil bli en katastrofe. Men spørsmålet vil bli stilt; gjorde Russland alt - med sitt dobbeltritt - for å unngå en slik katastrofe?

IRAN ER UANSETT et godt eksempel på den raske endring av allianser og bånd i internasjonal politikk som USAs dramatiske fall i anseelse og innflytelse under Bush den andre skaper. Russlands forhold til Iran er typisk. Som Khamenei ifølge iranske medier sa etter møtet med Putin i går: «Et uavhengig Iran er i Russlands interesser. Et sterkt Russland er i Irans interesser». Og et uavhengig Iran som får lov til å lene seg på et stadig sterkere Russland, er så avgjort ikke i USAs interesser. Det er som man aner skyggene av den britiske statsmannen Lord Palmerston, som for mer enn 150 år siden lærte diplomati nettopp i de trakter det nå handler om: «Det finnes ingen permanente allierte, eller fiender. Det finnes bare permanente interesser», sa han. Og ikke engang de er alltid permanente. For fordi USA under Bush den andre har demonstrert en oppsiktsvekkende evne til å tape både diplomatiske slag og virkelige kriger, så er det i manges interesse å råtte seg sammen mot den - inntil videre - dominerende supermakt.