Risikofri risiko?

Egner aksjemarkedet seg for folkeaksjer? Telia-aksjens skjebne har lært svenske småaksjonærer en lekse som også de norske kan oppleve.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nasdaq har rast denne uka, og hundretusener svenske Telia-aksjonærer har sett sine verdier delvis forsvinne. Den ansvarlige statsråd for Telias folkeaksje Björn Rosengren blir bedt om å gå av. Mange selger i frykt for enda større tap.

Da er det en viss trøst i at Telenor-aksjen holder seg rundt kjøpskursen. Men den ble også markedsført som en folkeaksje. Og nå leker stortingsflertallet med tanker om det samme for Statoil. Men hva skjer om verdiutviklingen blir som for Telia-aksjen? Hva skjer når de 50000 eller 100000 nye aksjeeierne våkner en morgen og opplever sitt første krakk?Det var opposisjonen på Stortinget som ville at Telenor-aksjen skulle selges slik at folk flest kunne oppleve aksjemarkedets velsignelser. Slik blir restene av Høyres selveierdemokrati virkeliggjort. Tanken ble utklekket en gang i begynnelsen av 1960-åra av den unge Jan P. Syse, og skulle vise folk under sosialdemokratisk beskyttelse at aksjer kunne være noe også for dem. De fleste regnet den for død for lenge siden.

Man kan selvsagt si at nordmenn er et folk av gamblere som passer for aksjemarkedet. Vi tipper og lotter, og spiller på hester. Og ikke bare det: Mens andre folk i verden foretrekker fastrente på sine boliglån, satser vi flytende i håp om å ta gevinsten når renten går ned. Vi er et folk som alltid venter på det store varpet.

Men nå har vi levd i velferdsstatens trygge favn i over et halvt århundre. Vi har vent oss til at staten passer på for oss, og at den garanterer at verken mat er forgiftet, tog kolliderer eller banker går over ende. Men når det gjelder aksjemarkedet, har det vært visdom at folk flest burde holde seg unna. Kjøp av enkeltaksjer bør forbeholdes de profesjonelle investorene. De har mage til å ta risiko og penger til å tape.

Statens sentrale rolle i det norske system skyldtes dessuten ikke mangel på folkelig interesse for aksjemarkedet, men mangel på risikokapital. Helt siden 1830-åra har den norske tradisjonen vært statlig kompensasjon for mangelen på et storborgerskap til å bygge infrastruktur og storindustri. Privatiseringen av Telenor så vel som Statoil går derfor inn i kjernen av det norske. Men stortingsflertallet har åpenbart ikke forstått sin historie. Derfor lanserte det den merkelige ideen at når staten reduserer sin rolle som risikotaker, skal folket overta den. De må ha tenkt pedagogisk og ikke kapitalistisk. Men massekommunikasjon om risiko er vanskelig for staten. Det var lett å overselge sikkerheten i investeringen. Staten skulle jo fortsatt være den dominerende eieren. Dette kunne vel ikke innebære noen stor fare?

I alle fall kommuniserte staten et dobbelt budskap: «Aksjen er trygg fordi vi også er med.» For riktig å understreke risikofriheten ble aksjen solgt med rabatt. Og under over alle undere: Aksjen har ikke falt. Den har holdt seg rundt emisjonskursen tross store fall på slike aksjer ellers. Telenor har ikke lidd samme skjebne som Telia, som har falt med mer enn 20 prosent.

Men hva skjer om nettopp det inntreffer, og folk ser at det som var trygt og sikkert, var så risikofylt som aksjer er? Hva skjer dersom folk ser at sparepengene fordunster slik bønder og butikkeiere i Nord-Trøndelag opplevde da aksjene i et barberhøvelfirma falt i verdi fra 60 til 20 kroner på veien fra Snåsa og Inderøy til Aker Brygge?

Da er det i hvert fall ikke lett å være langsiktig. Første impuls vil sannsynligvis være at folk organiserer seg i en aksjetaperforening. De vil sende lobbyister til Løvebakken og forlange at Stortinget innfrir den garantien de føler lå i opplegget. De vil engasjere advokater som vil vise at aksjen ble solgt som en trygghetsaksje. Og med 50 000 velgere med Telenor-aksjer og etter hvert like mange med Statoil-aksjer bak seg, vil organisasjonen utgjøre en betydelig politisk pressgruppe.

Snart kommer vel den første stortingsrepresentanten opp på talerstolen og lurer på hva regjeringen kan gjøre for dem som har tapt det de hadde lagt av til alderdommen. Statsråden vil antakelig holde seg kald. Men jeg tillater meg følgende forslag til aprilspøk for Aftenposten: «Staten erstatter teleaksjetap. Gå til Posten eller boder på Karl Johans gate for å bytte inn folkeaksjer til kjøpspris.» Det er jo nesten troverdig, og mange politikere vil sikkert være fristet. For de er også vant til at det staten tilbyr, ikke er risiko, men trygghet.