Risikoroman

En ting er å skade andre. Noe helt annet er det å skade seg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HAR LENGE vært opptatt av å skrive dikt som kunne skade meg selv. Bare da vil jeg i diktningen sette noe virkelig på spill. Ordene tilhører den svenske lyrikeren Fredrik Nyberg, som antas å ha hatt stor innflytelse på den selvbiografiske vendingen i norsk samtidslitteratur. Først indirekte på norske undergrunnspoeter. Og nå denne høsten, på hele etablissementet og dens aspiranter - fra Dag Solstad, Lars Saabye Christensen og Anne Karin Elstad til Ari Behn. Men følger de egentlig den litterære dogmeregel #1: Du skal skade deg selv først.

DEN PERSONLIGE RISIKOEN innehar en holdning som er selviakttakende og selvutleverende. Personlig risiko handler om å la overlappingene mellom liv og diktning være så synlige og uakseptable, så belagt med personlige, intime erfaringer, at det virker tilbake på den som skriver. Selvskading dreier seg altså om en mulig «skade» påført forfatteren av hennes egen diktning, ifølge litteraturviter Erik Vassenden. Men for at det skal kunne påføres en skade, må noe stå på spill for den som skriver.

GIR OG GIR. Et nærliggende eksempel her er Vigdis Hjorths roman «Om bare», som handler om den store kjærligheten, forsering av grenser og et smertefullt brudd. Alle som har fulgt medierepresentasjonen Hjorth og litteraturprofessor Arild Linneberg, skjønner hva som står på spill for forfatteren i dette verket. Romanen er personlig risiko satt i system, og prosjektet står og faller på om diktningen holder. Denne romanen kjennes så godvond å lese nettopp fordi den ikke gjør seg til. Et annet eksempel er Nikolaj Frobenius løgnaktige selvbiografi «Teori og praksis», som sies å være 60 prosent selvbiografi og 40 prosent diktning. Risikoen er særlig tydelig i den sterke, kritiske, nyanserte og såre skildringen av den litterære pappaen i boka. Men den gjør seg også gjeldende i den rammende beskrivelsen av enhetstanken i den sosialdemokratiske drabantbyen Rykkinn, en beskrivelse som ble for sterk kost for virkelighetens drabantbyfolk.

POSØRER. Det har blitt sagt om den nye norske litteraturen at den er mest opptatt av å stirre på sin egen navlelo. Det kan godt være riktig. Selvskading er ikke like interessant når den inntar en poserende selviakttakelse. Da handler det mer om å bygge myter og merkevarer. Å se på seg selv blir først allment når det ligger en vilje til ærlighet i diktningen. Først når man tør å møte speilbildet på den nådeløse måten, er det mulig for andre å kjenne seg igjen - eller bli utfordret. Da tangeres også de helt store eksistensielle spørsmålene, som hos Frobenius og Hjorth: Er mennesket fritt til å velge? Hvor går grensen mellom deg og meg? Hvis ikke romanen makter å forholde seg til samfunnet på denne måten, lukker den seg om sin egen tekst, og dør langsomt av mangel på surstoff.