Risp med kniven

Høyre er i dyp krise. Partiet er uten strategi, uten evne til å kommunisere og nesten uten politikk. Oppslutningen likner det som skjer når du kaster et strykejern over bord. Den synker målbevisst og hurtig. Hegemoniet på høyresiden i norsk politikk er overtatt av Fremskrittspartiet. Det bør bekymre langt flere enn dem som har hjemstavn i Høyre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Jan Petersen tirsdag kveld ble konfrontert med opprørsforsøket i stortingsgruppa, reagerte han med sårhet og åpen indignasjon. Det er lett å forstå på et menneskelig plan. En ting er de uorganiserte rop på en ny leder. Verre er at Petersens høyre hånd, Per-Kristian Foss, åpenbart er avstandsforelsket i opprørets muligheter. At Foss i etterkant forsøker å glatte over motsetningene ved å si at han ikke er aktuell som Høyre-leder, endrer ikke på dette. For i samme åndedrett innrømmer Foss at det er uenighet om lederspørsmålet. Foss vil dele vervene som partileder og parlamentarisk leder, noe som helt klart ville redusere Petersens autoritet.

  • Den klossete aksjonen mot Jan Petersen kom fra de bakerste benkene i Høyres stortingsgruppe, og savnet forankring i organisasjonen. Derfor kunne den ikke lykkes. Tvert imot har Petersen - i hvert fall på kort sikt - kommet styrket ut av episoden. Det betyr likevel ikke at problemene forsvinner. Noen har tross alt våget å hevde at partiformannen er uten klær. At det skjer på fordekt og konspirativt vis, bekrefter bare en tradisjon i partiet. I Høyre har man ikke engang dannelse til å dolke sine ledere i brystet. Man dolker dem i ryggen. Det er derfor Petersen snakker fra mageregionen når han omtaler de skjulte aksjonistene i stortingsgruppa. Han anklager dem for manglende mot og hederlighet. Slikt kan skape moralsk medfølelse og forståelse, men det er en flyktig politisk kapital. Høyre kan ikke ha en leder det er synd på.
  • Paradoksalt nok er det Høyres tradisjon med ritualmord på sine ledere, som er Petersens beste beskyttelse og styrke i dag. Aksjonene mot bl.a. Rolf Presthus, Jo Benkow og Kaci Kullmann Five har skapt en dyp vegring mot debatt om lederspørsmålet. Høyres to siste landsmøter har vært preget av struttende idyll rundt Petersen. Den har vært så påfallende at man kan trekke sammenlikninger med Arbeiderpartiets gamle formel for lojalitet: Overalt skal våre tillitsmenn omtales med den største begeistring!
  • Men dette kan ikke skjule at det finnes høyst håndfaste grunner til å kritisere Jan Petersens ledelse av Høyre. Selv om folk i alle politiske leirer er enige om at han ærlig, sympatisk og hederlig, er det også et faktum at han knapt er noe oppkomme av nye ideer og innspill. I Høyres tradisjon skal ikke lederen være en politisk påfugl, slik f.eks. Carl I. Hagen er det. Men mange tillitsmenn og velgere savner likevel en leder med skarpere profil og mer energi. Det ville utvilsomt styrket partiets gangbarhet i TV-politikkens tidsalder, men ikke løst Høyres to fundamentale problemer: Mangelen på politisk strategi og sviktende rekruttering.
  • Høyres tragedie er jo at partiets saker har seiret på alle fronter, uten at det selv har fått noen uttelling. Arbeiderpartiet har hatt Høyres meningers mot, KrF posisjonerer seg som det samlende borgerlige partiet og i ryggen har Jan Petersen et selvsikkert Fremskrittsparti. Det blåser fra alle kanter samtidig, og Høyre synes mer i tvil om kurs og strategi enn noensinne. At partiets nye stjerne heter Inge Lønning og snart er seksti år, forteller også om mangel på unge politiske talenter. De forsvinner til mer interessante og mer lukrative oppgaver enn politikk.
  • Høyre er altså i ferd med å forvitre. Partiet risikerer å bli uinteressant og unødvendig. Slik legges terrenget åpent for et Frp som helt mangler Høyres historiske forankring i humanisme, rettsstat og toleranse. For slike verdier finnes ennå i partiet. Selv fra en annen politisk himmelretning er det derfor mulig å si at Norge antakelig trenger et passelig stort Høyre.