Riv ned gjerdene

Det er ennå lenge igjen til våren, men jeg går den allerede i møte med lyst sinn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST PETERSBURG (Dagbladet): Gjerdene rundt den vakre sentrumsparken ved Kazan-katedralen ble revet i høst. Parken var i alle år stedet for å se og bli sett. Men så, noen år inn i Vladimir Putins regjeringstid, var det noen som stengte parkens porter. Gledesløse byråkrater hadde bestemt at parken var et smykke som var så verdifullt at det ikke kunne brukes. I hvert fall ikke av vanlige folk. Når du spurte gartnerne som stelte smykket hvorfor parken var stengt for folket, så svarte de med et skuldertrekk: – Makta har bestemt.

Det er en ganske vanlig forklaring i mine trakter. Og det er nettopp det som gjør meg så oppstemt med dette gjerdet som er borte. Kanskje en eller annen byråkrat har tenkt en annerledes tanke?

Det russiske byråkratiet er – i motsetning til hva de aller fleste antakelig tror – meget følsomt. Det er så følsomt at mange av de 20 millioner menneskene som ble drept under Stalins terror kunne overlevd hvis ikke byråkratene var så ivrige etter å følge signalene fra den politiske ledelsen. I sin lojalitet til systemet, av frykt for å gjøre noe galt, eller for å fremme sin egen karriere, overoppfylte de planene for drap og deportasjoner til Gulag.

Og selv om massedrap ikke lenger står på dagsorden, så er det russiske byråkratiet fortsatt så følsomt at da daværende president Vladimir Putin for to år siden reagerte med synlig raseri direkte på tv fordi Georgia hadde arrestert tre russiske agenter, så svarte sikkerhetsorganene med å arrestere etniske georgiere over hele Russland. Aksjonene mot georgierne var massive, og skjedde etter alt å dømme uten at det ble gitt en eksplisitt ordre fra toppen. For slik jobber man i et meget følsomt byråkrati.

Og det er nettopp det som gjør meg oppstemt, at en byråkrat på et visst nivå i byadministrasjonen i St. Petersburg kan ha tolket signalene fra president Dmitrij Medvedev, reagert følsomt, revet gjerdet, og bestemt seg for å gi parken tilbake til folket. For Medvedev snakker stadig om behovet for politiske reformer. Han prediker likhet for loven, behovet for et åpnere samfunn, og han snakker som om han vil sette mennesket i sentrum.

De fleste av dem jeg har luftet disse tankene for mener jeg er på ville veier, at jeg er en naiv utlending, selv om jeg har fått støtte av enkelte i min smule maktanalyse. Imens har jeg bestemt meg for å be den snusfornuftige, kompakte majoriteten om å holde kjeft. Og sier som mitt gamle bysbarn, Dusteforbundets udødelige Fredrik Stabel: «Fornuften er en ensom ting». Så kan vi heller komme tilbake til saken hvis det viser seg at jeg har rett, og ingen setter opp et nytt gjerde til våren.