Ro og orden i Lyckeby

Vi produserer flere ting enn vi klarer å kaste. Og i går kom Ikea-katalogen 2003 i postkassa. Årets greie er en ting - til å ha ting i.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER VÅR SKYLD. Det er vi som har ansvaret for klimaendringer med springflo og flom, høststormer, leirras, død og fordervelse. Kloden er under angrep fra verdens, unnskyld, Vestens forbrukere. Utenfor raser naturkrefter på avveie. Inne slenger det utgåtte stereoanlegg, gamle sko og dampstrykejern i alle hjem. Hvor skal vi gjøre av alt sammen? Vannet stiger og klesskapet tyter, bokhyllene revnet allerede forrige bokhøst og snart kommer vinteren med dynger av nye kokkekniver og enda flere sko. La vita moderna, sier italierne hver gang verden går av hengslene. Bare vent, sier jeg, på Ikea-katalogen.

HVERT ÅR KOMMER katalogen, og på omslaget aner vi løsningen. For eksempel i 72, tror jeg det var, da vi ikke eide penger hjemme hos oss, bare små barn som sølte syltetøy og sjokolademelk på den gule sofaen vi hadde arvet etter en slektning som var kommet høyere på strå og hadde fått råd til bedre smak. Ikke før hadde vi senket hodet mismodig i hendene mens barna lekte fri oppdragelse i sofaen, så sang det i postkassa, og der lå katalogen med bildet av en vaskbar naturfarget lerretsstol til 20 kroner eller var det 220? Og bare et par sider videre fant vi furubordet til allrommet vi ikke hadde, men ideen, ideen om et allrom til en aktiv, myldrende familie med mor og far og alle vennene som skulle sitte rundt furubordet i allrommet og drikke te av rustikke krus mens barna og vennenes barn kunne grise av hjertens lyst på sin side av bordet, som vips var dekket til fest med keramikktallerkner og gryteretten midt på bordet.

LENGE FØR INTERIØR ble blodig alvor med egne konsulenter, for ikke å si svartkledde innredningsterapeuter utdannet i sjelens dypeste måte å uttrykke seg gjennom nettopp denne ene lampa som ingen av våre konkurrenter i vennekretsen har råd til, hersket som kjent det vi kalte temmelig enkle fellesskapsløsninger. Og det slo oss ikke at vi undertrykte vår individuelle identitet der vi satt rundt hverandres identiske furubord under sponlampene til 75 kroner. Vi bare nikket gjenkjennende til skuffeseksjonen Birger, en praktisk sak med plass til TV på toppen, der vi delte ei flaske rødvin mens vi heklet skuldervesker i brunt og oransje til mennene våre. Men bare et tiår seinere, i løpet av det lumske åttitallet, ble omslaget på katalogen hvitere og reinere, et varsel om det som skulle komme, de minimalistiske interiørene med downlights, kopiene av de italienske designmerkene, hjemmet som installasjon der individet arrangerer seg selv under profesjonell lyssetting.

DET NYE ER ikke å samles rundt siste nytt i børstet stålbadekar fra Philip Starck og smile innforstått av alle designjunkiene på plata utenfor Expo Nova. Det nye er en gryende erkjennelse av at nok har vist seg å være altfor mye. Midt i pengestrømmen der Mille Marie og Rimi-Hagens tårnhus med vollgraver symboliserer gammel og ny kapital i Andeby hvor vi produserer og forbruker så det driver biler, sykler, hustak, halve griser og hele sjubarnsfamilier på kryss og tvers av Sentral-Europas nye og flommende vannveier, presser spørsmålet på: Hvor skal vi gjøre av alt? Det nye er det spørrende blikket, de oppadvendte håndflatene og skuldertrekket når vi har buntet et helt livsløp sammen i plastsekker og levert det til Frelsesarmeen, og enda svulmer skuffene så det verker i utgangsdøra.

LA VITA MODERNA. I går kom katalogen, og allerede på omslaget så jeg tendensen 2003, hjemmet som en kube, en flerdimensjonal boks med plass til mange og mindre bokser, og under senga enda flere bokser, på kommoden nye bokser, bokser i skapet og på side 259 selveste grunnformen, boksen Lyckeby, til 98 kroner for to stykker som kan stables i høyden og bredden, som nattbord, som garderobe, som stoler og bord. Det optimale uttrykket for våre liv slik det arter seg i jakten på et sted å ha det i. Selv antallet bilder av mor og far i kjærlig lek med sine nye storfamilier etter skilsmissen var redusert til fordel for et vell av smarte bokser på hjul. Også singellivets søteste soveromsdrøm, en sikker Ikea-gjenganger, hadde veket plassen for vår tids overskyggende behov for nye bokser til å stappe alle mediegreiene våre i, og ikke minst kabel- og ledninghelvetet som i dag vokser som en ukontrollert tangklase på alle golv.

KORREKT NOK har katalogen i år også bilder av mennesker, særlig barn, med ulik etnisk bakgrunn, selv om Ikea fortsetter å være forbløffende trofast mot fraværet av multietnisitet i sine interiører. Ingen bønnetepper, eksotisk blomstrete tekstiler og langstrakte sultanputer, til tross for en velvillig og tidsriktig bruk av United Colors of Benetton-fargete unger. Det er familiegjenforeningen som vellykket integrasjon i nettopp den formen for skandinavisk livsstil vi pleier å anbefale på det varmeste som «vår», med lyse, lettstelte tresorter, klare farger, rette vinkler, beskjeden ornamentikk og ikke minst en skikkelig smart boks til å ha de andre boksene i. Et praktisk liv som tåler maskinvask på mer enn 60 grader uten å farge av.

NÅ MANGLER VI BARE EN BOKS til å putte nye saker og ting i, folk og fe som fyker av sted fullstendig uten kontroll på denne syndfloden av ei elv etter som den feier gjennom Europa under nytt navn for hver grense den passerer: Elbe, Moldau og Vltava. Noen truer vår kamp for orden og balanse i Lyckeby. Kan det virkelig være oss?