- Robbet og truet

- Dere skal tilbake til Bagdad og oppleve krigen akkurat som oss, truer den irakiske grensevakten. Så lager han bombelyder og danser rundt i rommet. Han leker bombefly - og han tuller ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Møt Line Fransson på nettet. Send inn spørsmål nå.

BAGDAD/AMMAN (Dagbladet): Møtet med tollbetjentene og grensevaktene på den irakiske grensa til Jordan ble et mareritt. Jeg blir først ransaket av en svartkledd kvinne. Hun kroppsvisiterer meg, synlig på leit etter penger, og finner 8400 dollar.

«Bli med meg!» sier hun, og grabber smilende pengene og det røde passet.

Vi går inn til grensas sjef, som er omringet av Saddam Hussein-portretter på alle kanter. Han har mørke solbriller og ser over meg. Jeg forsøker å smile vennlig, men ikke en bevegelse synes på hans stålansikt.

«Du har brutt loven og skal direkte tilbake til Bagdad,» sier han.

Ingen øyekontakt. - Du skal til Bagdad, sier han igjen. Fortsatt over hodet. Deretter ransakes Dagbladets fotograf Tore Bergsaker og NTBs utsendte Nils Inge Kruhaug. Også på dem finner vaktene en mengde dollarsedler. Beskjeden er den samme: «Til Bagdad!»

Vi forsøker å bestikke dem med penger, men det hjelper ikke. Jeg begynner å grine og dikter opp en historie om at mine tre barn sitter gråtende hjemme i Norge av frykt for at mamma skal dø.

«Slutt å sippe. Vi skal oppleve krigen. Du skal oppleve krigen. Det har dere godt av!» sier en av tollbetjentene.

HAN OG TRE MEDSAMMENSVORNE vakter er så fornøyde med pengefangsten at de ikke klarer å skjule smilene. De danser rundt og lager igjen bombelyder og veiver med armene. Fire timer har gått med forhandlinger, trusler og nedverdigende kommentarer. Vi prøver å framkalle litt medfølelse, men møter veggen.

Vi vet at grensevaktene ikke lenger har noe å tape på å robbe oss. De er en del av Saddam Husseins forhatte regime, og vil bli drept av sivilbefolkningen så fort myndighetene mister kontrollen i Irak. For vaktene handler det om å raske med seg så mye dollar som mulig. Det handler om pensjonen. Deres tid som herskere i Irak er snart omme.

Vi ber om navnene på de ansvarlige på grensa. Det var ikke lurt. Sjefen blir rasende og brøler: «Bagdad, Bagdad, Bagdad.»

Med gråt og overtalelse klarer vi til slutt å stoppe turen tilbake til Bagdad. De gir oss tusen dollar hver og beholder resten, tilsvarende 120000 norske kroner. Beskjeden er at vi kan få dem tilbake neste gang vi kommer til Irak.

DET VI OPPLEVDE på grensa var skummelt og truende, men en ubetydelig episode når du tenker på hva irakere flest har gjennomlevd under Saddams nådeløse regime. Enhver som blir sett på som en trussel, blir likvidert. Kvinner blir voldtatt, og folk torturert til døde. Et stygt ord om «den store leder» medfører døden.

Enhver sivil iraker har gått på tærne de siste 20 åra av frykt for tortur og død.

- Det dere opplevde på grensa, er Irak. Vi hater våre ledere og har lidd under dem så lenge vi kan huske, sier en iraker som Dagbladet møter trygt inne på jordansk side.

Han er lei seg når han hører at vaktene har beslaglagt rundt 17000 dollar fra Dagbladets og NTBs utsendte. Han ser beskjemmet ned i bakken og unnskylder seg, og sier at irakere flest er hyggelige mennesker.

NETTOPP HANS MEDFØLELSE er tung å bære på vei ut av Irak. Sjøl har jeg bodd rundt om i Midtøsten i flere år og alltid møtt imøtekommende mennesker. Men aldri tidligere har jeg møtt et så gjestfritt folkeslag som irakerne. På grunn av regimets jernhånd kan de ikke si stort. Men det er alltid et smil, et «hello» og en invitasjon til å komme hjem til familien på en te eller tyrkisk kaffe.

Det er nettopp disse menneskene som nå livredde forbereder seg på en krig de aldri har bedt om. Ja, de hater Saddam Hussein, og de ønsker å bli kvitt ham og hans forferdelige regime. Innerst inne har de kanskje også håpet på amerikansk hjelp med å kvitte seg med Saddam Hussein. Men de ønsker ikke å bli knust av amerikanske superbomber. Og de har ingen tro på at Bush og hans administrasjon går til en Robin Hood-krig mot Irak. Irakere flest regner med at krigen kommer fordi USA trenger landets billige olje.

- Jeg har ikke noen forbindelse med Saddam Hussein. Jeg er helt imot ham og hans folk. Men jeg vil ikke at min familie skal dø i krigen, sier en mann som er ansatt i det irakiske regimet til Dagbladet.

Det var for to dager siden. Da ba han oss om å forlate Bagdad så fort som overhodet mulig.

- Det er ikke deres krig. Ikke dø her. Dra hjem til familiene deres, sier han.

Mannen, som er i 40-åra, har tårer i øynene. Han er engstelig fordi han ikke har penger til å kjøpe nok vann og andre nødvendige varer til familien på åtte. På et marked i Bagdad går han rundt og leter etter nødvendighetsvarer til en billig penge. Sjubarnsfaren frykter gass- eller kjemisk angrep. Så han kjøper ni hvite støvmasker. Sammen med et vått håndkle over hodet håper han at støvmaskene kan være med på å redde familien hvis den dødelige gassen siver inn i leiligheten i Bagdad.

- Vi har ikke vestlig utstyr. Men hva kan vi gjøre? sier han.

PÅ PRESSESENTERET I BAGDAD pusser et titall irakere opp den store bygningen. Her jobber også de ansatte i landets informasjonsdepartement, som nok er et av de mange bombemålene til amerikanerne. Bygningsarbeiderne får ikke dra hjem til familiene sine når arbeidsdagen er over. De må sove i det bombetruede bygget i uoverskuelig framtid. De vet at de kan bli levende skjold i nær framtid. Også her kommer samme kommentar:

- Hva kan vi gjøre. Vi setter vår lit til Gud.

Det samme gjelder den gamle mannen som lager te til journalistene. Han tar noen øre for en te. Han gir oss alltid et smil og gjør alt han kan for at vi skal trives i det støvete lokalet. Men hans sjefer vil at han blir i bygget natta over.

- Hvis Gud vil, møtes vi en gang i framtida, sier han.

Folk i Bagdad frykter nå for livene sine. Men de har hodet høyt hevet og gir oss alltid store smil og invitasjoner. Så lenge du snakker til dem om hverdagslige ting, om en mulig krig og bomber, går samtalen greit. Men så fort vi spør dem om barn, kommer frykten og desperasjonen fram.

- Jeg har levd mitt liv og kan dø nå. Men jeg er så ufattelig redd for mine små barn. De er tre og fem år og burde ha et langt liv foran seg, sier en mann.

Han er ikke mer enn 35 år. Han er på gråten, legger hånda på hjertet sitt og sier at han håper Gud vil hjelpe ham, hans familie og det irakiske folket. Vi smiler så godt vi kan, og sier at vi håper krigen vil bli «snill».

Vil temannen være i live om ei uke fra nå? Hva med påpasseren og taxisjåføren? Og kvinnen som var på desperat leit etter melkeerstatning, men som ikke hadde penger?

TUREN UT FRA BAGDAD går greit. På det siste stoppestedet før grensa står en militær lastebil med kokende radiator. Soldatene smiler og sier at vi gjerne må ta bilder, men sjåføren får kalde føtter og start på motoren så raskt at to av soldatene må hive seg på i fart. De viser v-tegn og vinker. Elleve soldater med hvert sitt gevær skal slåss mot verdens mest avanserte hær.

SKREMMENDE: Møtet med Saddam Husseins lakeier på Qadissyia-grensa mot Jordan var en heller truende opplevelse. Grensevaktene skulle sikre seg så mye penger som mulig fra evakuerende journalister, hjelpearbeidere og flyktninger. Dagbladet slapp unna med å gi fra seg rundt 100 000 kroner.