Rock for Bush

De konservative er lei av at liberalerne skal ha popkulturen i fred. Nå krangler de om verdens 50 beste konservative rockelåter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JOURNALISTJohn J. Miller i det konservative amerikanske tidsskriftet National Review var trøtt av Bush-«bashere» à la Dixie Chicks og artister som spilte søvndyssende protestkonserter mot presidenten. I fjor oppfordret han derfor leserne sine til å sette seg ned med høretelefonene og sende ham forslag til de beste konservative rockelåtene. Miller oppdaget straks at det fantes mange frustrerte musikkfans med konservative sympatier: forslagene strømmet inn i hundretall. Etter streng nærlesing av tekstene, inspirert av den litteraturteoretiske nykritikken, reduserte Miller nominasjonene til en liste over de 50 beste konservative rockelåtene gjennom alle tider. Da han i mai trykket listen, slapp han løs sterke følelser.

LISTEN VAR full av klassiske liberalere. Her konkurrerte Beatles, Rolling Stones, Bob Dylan og U2 om de høyeste noteringene. Store aviser på begge sider av Atlanterhavet grep telefonrøret. Bloggere over hele USA lot skjellsordene hagle. Den reneste krig om eiendomsretten til popkulturens klassikere brøt ut. Men poenget, kunne Miller forsikre dem alle, var ikke stjernenes eget politiske syn. Det var hva tekstene deres, etter møysommelig fortolkning, viste seg å fortelle.

PÅ TOPP tronet The Whos «Won\'t get fooled again», som ifølge Miller er en hymne til alle desillusjonerte revolusjonære, en studie i den naive idealismens feilslåtte romantikk. Miller fant familieverdier, våpenentusiasme og kritikk av høye skatter der man minst skulle vente det. Sex Pistols punkklassiker «Bodies» ble belønnet med en åttendeplass for sin sterke abortmotstand. Hvem skulle trodd at «Gloria» av U2 er den sjette beste konservative rockelåten i verden? Eller at Creedence Clearwater Revivals «Who\'ll Stop the Rain», opprinnelig forfattet som en Vietnam-protest, egentlig både er aktivisme- og kommunismekritisk?COUNTRYSTJERNENE, som tradisjonelt er de mest konservativt anlagte i USA, faller utenfor listas kriterier, selv om Miller har gjort et unntak for Tammy Wynettes eviggrønne «Stand by your Man». Listen skal ifølge Miller bare inneholde rock, ikke andre sjangre, og tekstene må målbære typiske konservative holdninger som skepsis mot «big government» og respekt for tradisjonelle verdier. Jålete som han er, har han også sørget for å ta med noen mer obskure låter. Til tross for tung sminke- og lærbruk, har hardrockerne alltid holdt seg med machosynspunkter av trygt konservativt merke. Ikke uventet er både Iron Maiden, The Scorpions, Metallica og Aerosmith funnet listen verdige.

DET SAMME gjelder sørstatshyllester som «The Night They Drove Old Dixie Down» av The Band, og sørstatsharryer som The Marshall Tucker Band, som i låten «Property Line» uttrykker en holdning som alle konservative vil nikke anerkjennende til: «Well my idea of a good time/Is walkin\' my property line/And knowin\' the mud on my boots is mine».