Rockemakta ruller også

Aldri har noen amerikansk president hatt så mye myk makt i ryggen som George Bush etter terrorangrepene. Nå tar protestsangene den fra ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVOR BLE ALLE blomstene av?

Sist søndag: Amerikas «hard power» fyller eteren med stadige meldinger om panser som durer gjennom ørkensanden uten å møte motstand, og med Bagdad i radarsiktene. Men så flyter det inn i ørene en halvtime amerikansk, historisk «soft power» som en gang vant krigen om hjemmefronten mot en krig på den andre siden av kloden. NRK-oldis Vidar Lønn-Arnesen okkuperer programmet som har femtitallstittelen «Alle Tiders Blinkskudd», og sender protestsanger fra 60-åra. Det spenner fra Pete Seegers forsiktige «Barn av Regnbuen» omarbeidet av Lillebjørn Nilsen, via Marlene Dietrich med tysk aksent om soldater som blir til blomster, og derfra til Barry McGuires «Eve of Destruction» om atomkrigens ragnarok da «det skal komme en tid hvor tre vintre flyter sammen uten sommer imellom».

Jeg har sunget meg hes da englestemmen til Joan Baez avslutter halvtimen med «We Shall Overcome».

ET GAMMELT MINNE har dukket fram om et militært eventyr som ble startet på det falske angrepet i Tonkin-bukta i 1964, og endte med helikopteret som hentet ambassadøren og flagget fra taket på USA-ambassaden i Saigon, sånn ti år seinere. Generalene har siden forklart nederlaget i jungelkrigen med at de tapte slagene hjemme i TV-ruta, i Hollywood og på konsertene der ungdommen kunne synge med på antikrigstekstene.

Pete Seeger var protestvisenes gudfar på sekstitallet i forrige århundre der Woodie Guthrie hadde gått foran på trettitallet. Den spede guttungen Robert Zimmermann som kom fraMinneapolis og forvandlet seg til Bob Dylan i Greenwich Village, krevde sin del av arven fra Guthrie og hyllet forfaderen med «Song to Woody» på sin første plate.

LØNN-ARNESEN har aldri likt den raspende Dylan, og valgte Peter Paul and Marys fløteversjon av «Blowin' in the Wind». Han kunne for eksempel ha valgt «Masters of War». Gro Arneberg i NRKs «Ukeslutt» var tøffere. Hun spilte Edwin Starrs versjon av «War (what is it good for?)» som kom på Motown i 1970. Dette musikalske protestbrølet falt jo ellers pent på plass bak forfatter og dokumentarfilmer Michael Moores festkrasj av Oscar-gallaen samme helg. Da Moore vant prisen for antivåpen-filmen «Bowling for Columbine», presenterte han seg og sine medarbeidere slik: «De står her i solidaritet med meg. Vi er tilhengere av å skildre virkeligheten, men vi lever i ei oppdiktet tid med oppdiktede valgresultater (halvparten i salen buet mens den andre klappet) som gir oss oppdiktede presidenter som sender oss i krig av oppdiktede årsaker. (Felemusikk ble satt inn for å overdøve Moore). Vi er imot denne krigen, hr. Bush. Skam deg, hr. Bush. Skam deg. Du vet du har tapt når du har både paven og Dixie Chicks imot deg.»

MOORE VISSTE hva han gjorde og hva han sa. Det var klippet av ham som gikk verden rundt. Først mot slutten av Oscar-innslaget i nyhetssendingene ble det fortalt at Nicole Kidman fikk pris for sin tolkning av Virginia Woolf. Og kanskje var den prisen også en protest? I «Dag og Tid» sier førsteamanuensis Britt Andersen at Virginia Woolf «var feminist, kjempa mot fascisme, mot krig, imperialisme og undertrykking, ho var radikal. Ho var med i Bloomsburykrinsen saman med dei fremste intellektuelle i si tid, politikarar, forfattarar, kunstkritikarar.»

Slike folk, historiske eller nålevende, står ikke høyt i kurs i Bush-administrasjonen. Medarbeiderne til justisminister John Ashcroft leter antakelig i sine nye unntakslover med rommelige sekkeparagrafer etter lovdekning for å stoppe kjeften på Moore. Og på Jessica Lange som nylig uttalte at hun skammet seg over å være amerikaner.

DET ER FØRTI år siden president John F. Kennedy, rådgiver for rådgiver, lot USA arve Frankrikes nederlag i Indokina etter den militære katastrofen ved Dien Bien Phu der general Giap overlistet arrogante fremmedlegionærer.

Men Lee Harvey Oswald (eller hvem det nå var) skjøt og drepte Kennedy før han rakk å trappe skikkelig opp. Det var etterfølgeren Lyndon B. Johnson som oppfant angrepet i Tonkin-bukta og fikk Kongressens klarsignal til å utvide krigen i Vietnam. Også den gangen skulle det gå raskt med overveldende amerikansk styrke mot «de primitive gule», eller «gooks» som fienden het på soldatslang. Selv med en halv million tvangsutskrevne soldater på det meste ble det ikke overveldende nok. I alt mistet 58000 amerikanere livet før det var over i 1974. Opptrappingen kostet Lyndon B. Johnson gjenvalget i 1968.

DEN AMERIKANSKE venstresiden ble banket i filler av politi og bøller i åra før den andre verdenskrigen. Amerikanske intellektuelle som flørtet med sosialismen under starten av den kalde krigen, ble rensket ut av mccarthyismen. Men Elvis Presley, som møtte Richard Nixon og tilbød seg å angi sine ektefødte rockebarn til FBI, hadde banet vei for en myk makt som fikk blomster til å gro i geværmunningene i det som etter hvert ble Vannmannens tid.

ALDRI HAR den amerikanske presidenten forvaltet så mye myk makt som president George W. Bush gjorde etter terrorangrepene den 11. september 2001. «Nå er vi alle amerikanere,» skrev franske le Monde da røyken steg opp fra Ground Zero i New York. Følgelig har aldri noen amerikansk president heller tapt så mye myk makt på så kort tid som George W. Bush da han erklærte at USA var gått til angrep på Irak uten mandat fra FN.

Bush avsluttet sin krigserklæring med: «Måtte Gud fortsette å velsigne Amerika.» Bob Dylan skrev noe om slike vendinger i sangen «With God on Our Side»: «The words fill my head / And fall to the floor / If God's on our side / He'll stop the next war.»