Rød bølge for Siv

Verden har blandet seg inn i Fremskrittspartiets politikk, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den grønne bølgen er alle drosjesjåførers hellige gral. Myten om at den finnes er seiglivet, og mange hevder at de har knekket koden. Hadde det ikke vært for at veinettet i byene er i konstant endring, ville oppskriften vært en del av kjentmannslappen. Men den grønne bølgen må spores opp igjen og igjen.

Siv Jensen og Frp syntes lenge å ha truffet politikkens grønne bølge. De har glidd ubesværet gjennom alle veikryss som om de var hevet over politikkens alminnelige kjøreregler, mens Martin Kolberg og andre forgjeves har prøvd å fravriste dem koden. Til tider har Frp’s framgang antatt et nesten mytisk skjær, som om partiet har vært ustoppelig.

Men de siste månedene har Siv Jensen mistet rytmen. Hun møter røde lys selv i områder hun er lommekjent. På NHOs årskonferanse i Operaen siste uke var det en annen blondine som stjal showet. Kristin Halvorsen fremsto rutinert og velinformert, mens Frp-formannen bidro med en snurt «velkommen etter» til finansministerens krisemilliarder. Det er mulig velgere som ikke har pugget handlingsregelen nikker begeistret, men på næringslivets sjefsball lot ingen seg forføre av Jensens retorikk. De ser forskjell på motkonjunkturpolitikk og medgangspolitikk og vet at Jens Stoltenberg følger regelens beste intensjoner. Kanskje husket også noen av gjestene at Frp var ihuga motstandere av å bruke penger på det prisbelønte landemerket de befant seg i.

Jensens raljering over regjeringens pengebruk fikk i hvert fall en gjest til å minnes Einar Førdes karakteristikk av Frp: Ei klokke som står stille, viser rett to ganger i døgnet.

Fra Bjørvika bar det ut i krigen. Siden de fleste partier allerede hadde understreket Israels rett til å forsvare seg og tatt avstand fra Hamas’ raketter, måtte Jensen gå et hakk lenger. Hun forsvarte Israels rett til å bombe Gazas sivilbefolkning sønder og sammen og gjentok den absurde påstanden om at Hamas bruker kvinner og barn som levende skjold. Deretter gikk hun til frontalangrep på de to norske legene, Mads Gilbert og Erik Fosse, for å være terroristsympatisører. Bare Fox News brukte sterkere ord.

Siv Jensen tok en Hagen. Carl I. var en ekspert på å tiltrekke seg tomater og sympati i beste sendetid, og skytset kom selvfølgelig denne gangen også. Volden i Midtøsten syntes med ett forplantet til Oslo sentrum, og Jensen kunne peke på at en fredelig Israel-markering hadde blitt ødelagt av voldelige palestinatilhengere. Det er likevel tvilsomt om en slik kynisme beit på TV-seere som øyeblikket før hadde sett bilder fra et langt blodigere alvor.

Med sin uforbeholdne støtte til Israel, håper Frp dessuten å lokke velgere fra KrF og andre kristenkonservative miljøer så lenge Dagfinn Høybråten er anstendig nok til å kritisere sine venners krigføring. Frp vet bedre enn mange andre partier at man aldri skal gjøre hele folket til lags. Det holder med dem som ikke er det.

Men i tumultene ga Jensen altfor mye gass og ble stoppet. De rødgrønne skjøt Siv med storkanon. Med analytisk overlegg tok Jonas Gahr Støre livet av hennes brutale og bristende logikk. Når Frp vil kutte den humanitære støtten til Gaza overlater man sivilbefolkningen nettopp til de religiøse grupperingene Jensen ønsker å straffe. Hva mente dessuten Jensen med sin tirade om at Mads Gilbert slapp til i mediene «usensurert»? Er Frp-formannen for sensur av øyevitner?

Støre hadde tatt av seg diplomathanskene, og nedsablingen var kanskje et takk for sist da Jensen i Stortingets vandrehall var «deeply shocked» over utenriksministeren. Det er ingen lett øvelse å gå i ringen med politikeren som i målinger stadig rangeres som landets mest respekterte, men det er sjelden å se Jensen slått knockout med noen kjappe slag. Det skjer når hun er ute av balanse.

Den gangen i vandrehallen tok Jensen Erna Solberg under armen og sa bestemt: «Kom, Erna, nå skriver vi et brev.» Og Solberg tasset lydig etter. Nå er styrkeforholdet mellom dem endret, og ikke minst Frp’s fatale håndtering av finanskrisa har framhevet grunnleggende forskjeller mellom de to høyrepartiene. Mens sentrale Høyre-politikere lenge hadde et maktpragmatisk forhold til Frp, har tonen de siste månedene vært gjenkjennelig skarpere og mindre forsonlig. Avstanden til sentrumspartiene har vokst til et stort gap.

Et drøyt halvår før valget ser det derfor ikke lyst ut for Siv Jensens drøm om å innta regjeringskvartalet. Partiformannen har truffet en rød bølge, og det er åpenbart like frustrerende i politikken som i trafikken. Det spørs likevel om Jensen tør legge om sitt faste kjøremønster. Det kan fortsatt lede henne til Frp’s hellige gral.