Rød-grønn feilstart

BERLIN (Dagbladet): Trass i vedtakene om å gjøre det enklere for innvandrere å få tysk statsborgerskap og å legge ned kjernekraftverkene, er det lite ved den nye rød-grønne tyske regjeringen som foreløpig forteller om et virkelig regimeskifte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En forsiktig reduksjon av inntektsskatten og økte avgifter på bensin og strøm skaper ingen revolusjon. Det gjør heller ikke vedtak om økt barnetrygd, fastfrysing av pensjonssatsene som Helmut Kohl ville pirke i, løfter om 100000 lærlingplasser eller bevilgningene til en sjenerøs studiefinansiering. «Ganske visst har den nye koalisjonsregjeringen fattet mange gode vedtak, men den har likevel sviktet i starten,» konkluderer den ellers Schröder-vennlige sjefredaktøren Manfred Bissinger i det tyske nyhetsmagasinet Die Woche.

  • Mer enn av politiske vedtak som skulle varsle en ny tid, var regjeringsforhandlingene preget av strid og personintriger.
  • De grønne fikk gjennomslag for to flaggsaker: dobbelt statsborgerskap for innvandrerbarn og et prinsippvedtak om at Tyskland med årene skal legge ned sine kjernekraftverk. Deretter har miljøpartiet holdt lav profil utad og streng disiplin innad. Stridighetene og intrigene i den nye regjeringskoalisjonen har foregått innad i det sosialdemokratiske partiet SPD. Etter en generalstabsmessig samordnet valgkamp og en kortvarig seiersrus, er SPD tilbake der partiet slet før - nemlig i en situasjon der kadrene er mest opptatt av seg selv i kampen om posisjoner og makt.
  • SPD har ikke bare forbundskansleren, men også en statsråd som ironisk kalles finanskansleren i den nye regjeringen. Det er SPDs formann Oskar Lafontaine. Så fort valgseieren var et faktum, var borgfreden over mellom modernisten Schröder og den sosialistiske tradisjonalisten Lafontaine. Schröder vant valget, mens Lafontaine behersker partiet. Den stort sett borgerlige tyske pressen ynder å framstille de tolv sosialdemokratene i regjeringen som to lag - en Schröder- og en Lafontaine-fraksjon. «Vi følte virkelig at vi forhandlet med to partier,» er Joschka Fischer sitert. Han kommer bedre ut av det med Schröder enn med Lafontaine.
  • Lafontaine lyktes i to manøvrer for å demonstrere makt: Enda en gang i løpet av tre år greide han å fjerne sin gamle rival Rudolf Scharping fra en toppjobb. Den tidligere SPD-formannen og kanslerkandidaten Scharping ble avsatt som parlamentarisk fører i Forbundsdagen og forvist til jobben som forsvarsminister.
  • Enda viktigere, med tanke på Schröders valgkampmål om å vinne det nye politiske sentrum for SPD, greide Lafontaine å trenge den unge, partiløse datagründeren Jost Stollmann ut av regjeringen. Stollmann sa takk for seg timer før han skulle utnevnes som næringsminister, frustrert over at stillingen var ribbet for oppgaver. Ansvaret for både Europa- og arbeidsmarkedspolitikken var overført til Lafontaine i finansdepartementet.
  • I en atmosfære preget av både indre partistrid og tiltakende usikkerhet om landets økonomi, blir nødvendige reformer i skatte- og trygdepolitikken utvannet og delvis lagt på is. En konsekvens er at de færreste tror at massearbeidsløsheten blir vesentlig redusert de første årene.

Stridighetene gikk ikke mellom mer eller mindre røde sosialdemokrater og grønne miljøvernere. Gerhard Schröder gjorde det tidlig klart hvem som er kokk og hvem som er kelner i dette selskapet. Kokken bestemmer. De grønnes leder Joschka Fischer har oppført seg som en lydig kelner etter at han byttet ut T-skjorta og dongerien med dress og slips. Tysklands nye utenriksminister vil ikke lage bråk verken i Bonn, Berlin eller i NATO- og EU-hovedkvarterene i Brussel.

Sosialdemokratiske kjernevelgere i fagbevegelsen er beroliget, mens eksperter fra arbeidsliv og forskning stiller seg undrende og i stor grad negative til den nye regjeringens profilfattigdom. Det hjelper lite at Schröder forsikrer at hans politikk er å utløse initiativ og skaperkraft.

«Var dette et oppbrudd som det var verdt å vente på i 16 år? Var dette en grunn til å styrte Kohl?» spør nyhetsmagasinet Die Zeit, som legger til at dommen får vente.