Rød treenighet

Jens Stoltenberg varsler et felles program for den røde fare. Det skal de bli tre om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det blir neppe

like omfattende og rettslig forpliktende som Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschows ekteskapskontrakt. Det skal ikke utformes av jurister og registreres i Brønnøysund. Men noe må de tre fortelle velgerne før de ber om deres tillit. Og dette «noe» må de minst være stormforelsket og regjeringskåte for å bli enige om.

Det er likevel dette alle har ventet på. Forlovelsen. Én ting er å flørte litt uforpliktende på en hjemme-alene-fest på Majorstua, eller klemme på hverandre til ære for fotografene. Noe helt annet er å ta skrittet fullt ut. Si ja til hverandre i påsyn av vitner og love hverandre troskap. De onde dagene kan komme fortere enn de aner.

Men ennå er

dagene gode. De snakker bra sammen, de tre partilederne, Jens, Kristin og Åslaug. Det er den gode samtalen som både kongelige og alminnelig dødelige innleder i den første begeistringens rus, og som utenforstående kan bli ørlite svimmel av. Det er kanskje litt søtt å se på, men hvor blind er det lov å være? Ser hun ikke at han fremdeles kaster lange blikk i andres retning, og hvordan kan han innbille seg at hun vil gi fra seg selvråderetten?

Enn så lenge evner de å bære over med hverandres feil og mangler og dyrke det store felles prosjektet. De har en grunnleggende forståelse av at samfunnet trenger mer fellesskap, ikke mindre, som Jens Stoltenberg rundhåndet sa til Dagsavisen i går.

Der åpnet han

for at de tre partiene skal komme med et felles program foran stortingsvalget neste år. Eller som det heter, han utelukker det ikke. Det kan synes som et vaklende babyskritt i retning av et forpliktende partnerskap, men er i virkeligheten et sjumilssteg. Når ting er satt ned på papiret, er det ingen vei tilbake.

Helst ville de leve papirløst til etter valget. Så seint som i forrige uke var alle skjønt enige om det; de er tre forskjellige partier og så får velgerne gi dem styrke til å forhandle etter valget. Men ei uke er lang tid i politikken. Ikke minst når sjefen selv, Kjell Magne Bondevik, varsler at han ikke tar gjenvalg.

Bondeviks beslutning

kan være det som tipper balansen. Den er en aldri så liten gavepakke til de tre utfordrerne. Når samarbeidsregjeringen stiller til valg med en statsministerkandidat som er på vei ut av politikken, synes den moden for å pensjoneres. Mens relativt unge Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen kan snakke troverdig om framtida og nye muligheter, må samarbeidsregjeringen vise til hva en utgående statsminister har prestert gjennom et langt politisk liv. Det må irritere Erna Solberg blå der hun har gjort sitt beste for å framstille venstre- sentrums-alliansen som et sosialistisk fortidsminnesmerke.

Uten Bondevik som den politiske lederskikkelse han har vært de seinere åra, blir det dessuten atskillig lettere for venstresiden å hamre løs på regjeringens høyredreining. Det har ikke vært lett for Stoltenberg å beskylde Bondevik for å skape et kaldere samfunn så lenge han hadde copyright på «verdian». Nå er Bondevik på vei over i historien, og verdiene bestyres av Dagfinn Høybråten.

Men selv om

politikk i stor grad handler om hvordan ting framstår, ikke hvordan de faktisk er, blir det vanskelig å stokke de store bokstavene når de skal ned på papiret. Det er EU, det er NATO, det er CO{-2}. Bare før helga angrep Åslaug Haga sine to partneres syn på tomtefesteloven, en viktig sak for Senterpartiet, som hun ville ha avklart før valget. Det skal heller ikke bli lett for Ap å modernisere landet sammen med et parti som for kort tid siden kjempet for å bevare telefonkiosken. På den annen side har Sp erfaring med å gi og ta i regjeringsforhandlinger, i motsetning til SV. Mens partiledelsen i SV gjør sitt beste for å framstå mer pragmatisk, er grunnfjellet ubevegelig. Sist på landsstyremøtet fikk partisekretær Bård Vegar Solhjell så hatten passet for å ha antydet at utmelding av NATO ikke var det mest presserende for SV akkurat nå.

Det er mulig de tre partilederne har funnet tonen, men så må de bli enige om hva de skal gjøre med bagasjen alle tre bringer med seg. Den kan bli tung å bære.