Røde tall smitter

Gode tider gir grobunn for individualisme og fri utfoldelse. Nedgangstider øker behovet for trygghet og fellesskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AP ER IGJEN største parti på enkelte meningsmålinger. SV har rekordoppslutning. Regjeringspartiene er snart mindre enn SV. Og selveste Carl I. Hagen må tåle tilbakegang, i det minste stagnasjon. Utslagene er ikke dramatiske. Men tendensen er tydelig. Februarmålingene samlet viser røde piler opp og blå ned. Samtidig øker antall artikler i finanspressen om røde tall i næringslivet. Man kan fristes til å tro på bølgeteorier og våge seg på en påstand om at den norske innenrikspolitikken reflekterer de økonomiske konjunkturene.

INDIVIDUELL FRIHET stimuleres av økonomiske muligheter til individuell utfoldelse. Valgfrihet ettertraktes når mange har mulighet til å velge. Det har vi når vi har sikre jobber, lysende framtidsutsikter, når verdien av våre andeler i aksjesparefond stiger, når boligprisene til det eiendomsbesittende flertall stiger, slik at vi kan refinansiere lånet og frigjøre noen tusenlapper, når arbeidsgiverne konkurrerer om vår arbeidskraft og når vi nærmest gulper av metthet etter tidenes reallønnsøkning og kjøpefest, for n-te år på rad. Da begynner selv ærverdige gamle 68-ere å prale med sitt bilhold, og besnæres av markedets vidunderlige verden. Høyre vil i slike tider ha vind i seilene, særlig hvis partiledelsen har tanke for å heise dem. Det vil være tid for å stimulere enerne, fordi alle andre har det rimelig bra i en oppgangskonjunktur. De utslåtte vil ikke være mange nok til å utfordre den tilfredse majoritet. De misfornøyde vil fordeles mellom Ap og Frp og dermed nulle ut sin innflytelse på venstre-høyre-skalaen. De idealistisk orienterte venstresympatisører, altså de som er villige til å betale mer i skatt for å bevare fellesskapsordninger, vil ikke være flere enn at de rommer et mellomstort SV. De fleste vil beholde mer av pengene selv. I slike tider er det duket for et Høyre-Frp-flertall, eller en samarbeidsregjering av dagens merke, med kristent alibi.

MEN SÅ BIKKER pilene den andre veien. Fred blir avløst av krigsfrykt. Stramt arbeidsmarked og debatt om arbeidsinnvandring blir avløst av demonstrasjoner mot økende arbeidsledighet. Tryggheten selv - våre pensjonskasser - oppleves som usikre børser. Det hele begynner gjerne med drastisk fall i stillingsannonsene i Aftenposten og fortsetter med kraftig økning i boligannonsene, fordi folk ikke får solgt like raskt som før, og akselererer med at samme avis sliter med å selge sine årsabonnementer fordi de konkurrerer med strømregningene.

Konsulenter ønsker seg fast jobb, ufaglærte mister sine, og unge, overkvalifiserte akademikere rapper jobbene som er igjen, i kiosker og på bensinstasjoner. I slike tider dreies vår orientering bort fra muligheter og mot egne problemer og egen sårbarhet. Vi investerer ikke. Vi selger. Vi søker trygge havner. Vi forsikrer oss og ser til at sikkerhetsnettet er der. Folket rømmer fra Per-Kristian Foss og Erna Solberg og finner større trygghet i den gamle, kjente, sosialdemokratiske samfunnsordenen, hos Kristin Halvorsen og kanskje hos Gros arvtaker, Jens Stoltenberg. At det er Halvorsen som er på offensiven og vinner mest på dagens konjunkturer, er fordi hun har klare svar på alle sider ved utryggheten. Fred mot krig. Oljepenger mot arbeidsledighet. Nei til EU. Jens er mindre klar på minst to av frontene. På den tredje - EU-fronten - er han uenig. Men sammen favner de vidt.

DETTE ER BILDET uker før Bush går til krig mot Saddam og et halvår før norske politikere skal utkjempe en kommunal valgkamp. Det forventes at Norges Bank i sin inflasjonsrapport i dag justerer sine anslag for arbeidsledigheten opp, og setter renta ned. Det første er en tordensky. Det andre en paraply. Kommer oppgangen i USA og i EU-landene, vinner Høyre. Uteblir den, vinner SV og Ap. Carl I. Hagen kan være i en vinn-vinn-situasjon ettersom han rir to hester. Kanskje vil han også sale om ved å kaste Bondevik II og lokke Stoltenberg II inn i regjeringskontorene for å berede grunnen for et rent Høyre-Frp-flertall i 2005.

Etter Saddam.