Rokade til høyre

Har Høyre i løpet av noen få uker gjenoppstått som vårt eneste rene og ranke høyreparti, og dermed gitt håp til sin egen overlevelse? Spørsmålet må stilles etter de temmelig dramatiske begivenhetene i Stortingets finanskomité som førte til flertall for et budsjett regjeringen Bondevik kan stille seg bak. Men i kulissene foregikk kampen om hegemoniet på høyresida i norsk politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ut av denne kampen kom Carl I. Hagen nyvasket som en mer sentrumsvennlig mann enn Jan Petersen. Avtalen med Høyre satt mye lenger inne enn med Fremskrittspartiet. Det var Høyre som til slutt reddet flertallet mot å høvle bort den siste milliarden i skatter og avgifter. På den måten reddet Petersen Høyres sjel. Samtidig har han satt prislapp på den. I så måte ble det et billigsalg.

  • For Stortingets fjerde største parti er det kanskje ikke så verst å få en milliard med seg hjem fra budsjettforhandlingene. Men for vårt nest eldste parti som i mesteparten av etterkrigstida har vært vårt nest største, må prisen kjennes forsmedelig. Håpet kan være at partiet får nytt fotfeste som et skikkelig høyreparti. For nå skal Fremskrittspartiet være første redningsstasjon for Bondevik. Høyre skal selge seg sist. Kanskje kan prisen bli bedre også.
  • Med sin kompromissvilje med Bondevik har Carl I. Hagen oppnådd noe han aldri tidligere har klart. Han er blitt tatt inn i varmen og behandlet som andre. Dette forklarer mye av det som skjedde sist helg. Han har kjempet for dette i alle år på Stortinget. Nå kunne han for egen del ikke lenger gå rundt som spedalsk. Dessuten var han umulig å komme utenom på grunn av sin størrelse. Han kan takke Jagland for det. Uten regjeringsskiftet ville Hagen fortsatt stått på sidelinja.
  • Men det har skjedd noe med Hagen på andre måter også, i alle fall i den økonomiske politikken. Han er blitt rundere i kantene, og profilerer seg mer på bevilgninger enn innsparinger og skattelettelser. «Syke og eldre først» sto det på hans partihus på Youngstorget i valgkampen, side om side med Arbeiderpartiets hovedkvarter med samme banner. Slikt koster penger. Da må «sterke nedskjæringer i skatter og avgifter og offentlige inngrep» vike. Dessuten vil Hagen bruke mer oljepenger enn sentrumspartiene, og mye mer enn Høyre vil.
  • En slik profilering kan gi en åpning for Høyre til høyre for Hagen. Men det betinger at Høyre våger å utfordre Bondevik uten å risikere å felle ham. Det kan bli vanskelig. Nå måtte Høyre svelge økningen i minstepensjonene. Alternativet var regjeringskrise med Arbeiderpartiet som makker. Det ville vært rene dødsdansen for Høyre i dag, og jeg tror ikke på meldingene om at de hadde vedtatt å felle Bondevik. Så lenge Hagen opptrer så forsonende som han hittil har gjort overfor Bondevik, og så lenge Bondevik holder seg populær i opinionen, har Høyre lite armslag. I dag er det derfor umulig å forestille seg at Høyre kan våge å slå seg sammen med Arbeiderpartiet for å kvitte seg med Bondevik. De må ha følge av Fremskrittspartiet.
  • Det hjelper ikke så mye å ha fått nytt spillerom for politiske markeringer når det ikke kan settes makt bak dem. Motløse demonstrasjoner blir lett komiske. Men en fireårig tilværelse som mindre enn halvhjertet støtteparti til Bondevik kan bli uutholdelig for Høyre. Partiet kan jo ikke frivillig nærme seg nok et stortingsvalg uten regjeringssjanser. Derfor må det skje ett eller annet med den sittende regjeringen. Den enkleste løsningen ville være om Bondeviks koalisjon bryter sammen av seg selv. Det ville også løse Arbeiderpartiets dilemma. Men det kan vi se bort fra i dag. Viljen og evnen til kompromisser og det som verre er har jo allerede blitt denne regjeringens leveregel, slik Anne Enger Lahnstein best har uttrykt det: - En regjering må jo landet ha, sier Senterpartiets leder. Da er det like greit å sitte der selv.