Rollespill i skuespill

Så vet vi at jentene i «Robinsonekspedisjonen» har fått mensen samtidig. I alle fall det ene laget, men jeg må innrømme at jeg har store problemer med å holde lag Nord og Sør fra hverandre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har ærlig talt vanskeligheter med å holde deltakerne fra hverandre i denne grauten av hobbyfilosofi og kroppsfunksjoner. Jeg sitter bare igjen med en følelse av at vi får vite mer enn vi egentlig ønsker om alminnelige mennesker i en spesiell situasjon. At de utleverer seg på fjernsyn får være deres sak, i alle fall så lenge det er frivillig. Men i «Robinsonekspedisjonen» ligger denne utleveringen i selve programkonseptet. For det dreier seg ikke om konkurranse, men om frykten for det forsmedelige nederlaget. Følelsene som er knyttet til det å tape og bli sendt hjem som taper er selve drivkraften i programmet. Alt annet er sekundært, også de såkalte konkurransene.

Gjenkjennelse

Programseriens seersuksess ligger i vår egen frykt for å bli tapere. Det er den vi kjenner igjen når deltakerne sitter der og tror at noen har hvisket bak ryggen deres. Og forteller hvem de tror er ute etter dem og hvorfor. Slik vi selv sitter og småsladrer i kantina. «Det er tarvligt, men mänskligt,» som Jungmann Jansson synger. Og det meste menneskelige kan gjøres til fjernsynsunderholdning. Og her kommer vi nesten under huden på dem, for «Robinson»-deltakerne er også fratatt den forsvarsmekanismen som klær, hygiene og en vanlig tilværelse gir. Det er ikke lett å dekke seg bak en bikini eller en badebukse når regnet høljer ned og kamera går. Det er da vanlige mennesker risikerer å vise litt mer enn kroppen, og kanskje litt mer enn vi egentlig vil vite.

Ekte?

Programserien scorer høyt på at dette er ekte mennesker, ikke skuespillere, og jeg mistenker ingen for å legge ordene i munnen på verken kvinner eller menn i serien. Jeg tror bare at bordet fanger. Det blir et rollespill på kanten av et skuespill. Riktignok uten manusforfatter, men med ganske mye regi. Deltakerne vet kanskje ikke hva som venter dem, men de vet godt hva som forventes av dem.

Men så lenge seerne opplever deltakerne som mennesker av kjøtt og blod med vanlige menneskers sorg og glede, vil nok mange også interessere seg for den enkeltes lille skjebne under Malaysias sol. «Robinsonekspedisjonen» appellerer til mange følelser. Sikkert også til medfølelse, men like ofte til mindre medmenneskelige instinkter. Og det er 33 dager igjen.