Rom i herberget

Det er ikke rart single er mye på byen. De har ikke noe hjem å gå til.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var på slutten

av jappetida på 1980-tallet. Jeg skulle selge min knappe 40 kvadratmeter ettromsleilighet på Frogner til en ublu markedspris. Eiendomsmekleren lovet at denne ville det bli rift om, og det var ikke meg imot. Jeg skulle klatre videre i boligmarkedet og hadde få skrupler med å innkassere avkastningen på min første investering. Det er tross alt eneste muligheten for vanlige lønnsmottakere til å skaffe seg enda mer gjeld. Prisstigningen på bolig er vår egenkapital.

På visningsdagen var det kø for å slippe inn. Alt gikk etter planen helt til en nyskilt alenemor sank sammen ved kjøkkenbordet og begynte å grine og fortelle sin lidelseshistorie til alle som ville høre. Stemningen ble amper. Fra å spørre om stigeledninger, begynte boligsøkerne å spørre meg om moral. Jeg hadde like fomlende svar på begge deler. Men hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, kunne jeg beroliget dem med at, slapp av, min smell kommer. Før eller siden kommer alltid smellen.

Men først

må du få en fot innenfor døra. Det blir stadig tøffere i de store byene. Prisen på ettromsleiligheter i Oslo er mer enn firedoblet på ti år, melder Aftenposten. For seks år siden ble en 50 kvadratmeter stor loftsleilighet på Grünerløkka solgt for en million kroner. -  Jeg har aldri vært borti liknende priser og tror det kan bli lenge til neste gang, sa mekleren. Så feil tok han. To år seinere gikk et 19 kvadratmeters krypinn for 780 000 kroner, og rett før påske i år ble en kjellerleilighet på 26 kvadratmeter i Inkognitogata bak Slottet solgt for 1 610 000 kroner. Dette er sjokkeksemplene som havner i avisene, men prisnivået, selv på helt vanlige ettromsleiligheter, er galopperende og helt i utakt med økningen i kjøpekraften. Det stenger stadig flere førstegangskjøpere ute fra boligmarkedet.

Prispresset

på små boliger skyldes økende etterspørsel. Unge mennesker flytter til byene og vil bo mest mulig urbant. De er single lenger, og ikke før er de blitt to, så flytter de fra hverandre igjen. Med det resultat at to tredjedeler av alle husstander i hovedstaden består av bare en person.

Tak over hodet klarer folk alltids å skaffe seg. Leie og dele er ofte løsningen, hvis ikke gutterommet fortsatt er ledig for 30-åringen. Men økonomisk betyr utviklingen en enorm skjevdeling mellom dem som eier og de som leier. Boligmarkedet er inngangsbilletten til lånemarkedet og til velstandsøkning. Uten den får du ikke være med og spille i velferdssamfunnets Monopol.

Politikerne

kan selvfølgelig gjøre som George W. Bush. Her forleden anbefalte han fattige unge kvinner og alenemødre å gifte seg for å øke sin levestandard. Det ville kanskje være i tråd med regjeringens familiepolitikk, men neppe en effektiv løsning på boligskvisen.

Min ettromsleilighet gikk heller ikke til den gråtende alenemoren. Derimot til en rik enslig pensjonist. Bare vent, snart skal de fraskilte 68-er-pensjonistene flytte fra villaene sine og inn i leiligheter. Da kommer tårene til å sprute.