Romankjøret

Er unge med minoritetsbakgrunn for feige til å skrive romanen, spør Trude Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Innvandrerromanen etterlyses, denne gangen av NRK-fjeset Noman Mubashir (33) i Dagbladet. Han har sikkert forsøkt å skrive den selv. I ti-femten år har forlagene mast. Innvandrerkjendiser og politikere har mottatt smigrende telefoner. Hadde det dukket opp en minoritetsdebutant med kommersiell appell, hadde forlag og medier tatt bølgen. Forventningene må føles overveldende.

Vi venter. Kjendisadvokat og tv-debattant Abid Q. Raja (31) tror vi må vente enda lenger. Tabuer om familieforhold og seksualitet gjør det vanskeligere for innvandrere å skrive. Man skal ikke kritisere egen familie, islam eller kultur. Seksuelle utskeielser må definitivt ikke utbroderes. Og selv om forfatteren skriver i tredje person, vil alle tro hun skriver om seg selv og sin egen familie. Til høsten har Raja en debattbok å promotere. Men han har rett: Er man ufri, er det vanskelig å dikte. Derfor skriver Ari Behn på grensen av det mange mener han bør.

BOKA «PAKKIS» av Khalid Hussain (1986) kom før etterspørselen. Hadde innvandrerromanen kommet for fem-seks år siden, kunne den kanskje handlet om tvangsekteskap. I 2007 håper vi den vil handle om noe helt annet. For mange har lest Zadie Smith, Monica Ali, Hanif Kureishi og svenske Jonas Hassen Khemiri. Og ingen har unngått tv-debattene. Ufrihet er uansett et kunstnerisk problem. Og et ungdomsproblem.

Ofte når jeg møter ungdommer med pakistansk, marokkansk eller somalisk bakgrunn, slår det meg: De tar så mye hensyn, til mor, far, bror, onkel, til miljøet i Oslo. Noen tar så mye hensyn at de knapt tenker sjøl. Det eksisterer ikke noe skille mellom egne behov og gruppas. Det kollektive presset er lammende. Jo da, noen gjør opprør. Men flest tier og lyver. De bytter til moderne klær på skolen, de har norske venner, drikker og danser i smug og dater i hemmelighet. De tar abort. Jo større kløfta mellom normer og virkelighet er, jo mer komplisert blir tilværelsen.

Imperativet er lydighet: Du skal ikke protestere. Ikke utlevere. Går noe galt, dekkes det over.

EN UNG NORSK-INDISK kvinne kjemper i åtte år for å få leve sammen med mannen hun elsker. Familien aksepterer ikke en mann fra en lavere kaste. Hun står imot presset om arrangert ekteskap med moras utvalgte kandidater. I hemmelighet treffer hun kjæresten. Hun utvikler spiseforstyrrelser. Til slutt, da hun er 27, gir mora etter. Hun får sin elskede. Men for omverdenen må ekteskapet framstå som arrangert.

En gutt røyker heroin på gutterommet. Når foreldrene oppdager at sønnen er narkoman, presser de han til å akseptere arrangert ekteskap for å dekke over skammen. Ei ung kone narres til Oslo. Hun blir sittende alene i en leilighet, totalt isolert, med to barn, uten penger. Hans foreldre er skuffet over at svigerdattera ikke klarer å få skikk på sønnen.

FAMILIEPRESS legges på detaljer og avgjørende valg. Presset til å velge prestisjeyrker er sterkt i mange innvandrerfamilier, i likhet med i tradisjonelle norske familier. Presset for å hjelpe slekta økonomisk, er en stor belastning.

Norsk oppdragelse er preget av tett (nærmest hysterisk) oppfølging av barn til de er 13-15 år og deretter gradvis frigjøring og selvstendiggjøring. Innvandrermodellen synes omvendt: Mange seksåringer og niåringer har større bevegelsesradius enn de fleste norske barn. Men grepet strammes når barna fyller tolvtretten. Grepet strammes ekstremt for jentene. Foreldres mangel på empati for sine barn, er stygg.

Det går tydeligvis ikke an å kvotere inn innvandrerromanen. Ødeleggende gruppepress kan ikke stoppes med politiske vedtak. Noman Mubashir og Abid Q. Raja er begge profilerte andregenerasjonsinnvandrere. De er opptatt av balanse: Forsvar av egen kultur. Og, utfordring, av eget miljø og etnisk norske nordmenn. De må gjerne gå lenger, begge veier.

ROY JACOBSEN har skrevet en moderne «kebabroman», der ei pakistansk kvinne blir funnet med hånda avkuttet. Men Jacobsen er for gammel og for hvit. Det er verken feil eller flaut å ønske seg en ekte innvandrerroman. Mens vi venter, anbefaler jeg en annen hvit, halvgammel mann: «Hilal» av Torgrim Eggen (1995) er nydelig. Må Eggen skrive den store innvandrerromanen under pseudonym?