ENDEN ER NÆR: Den nå pensjonerte romferja Endeavour fotografert mot jordas ytterkant og atmosfære før en sammenkobling med Den internasjonale romstasjonen ISS i 2010. Dagens planlagte oppskyting av Atlantis markerer det 135. og siste i USAs romferjeprogram. Den baner veien for en ny æra med private tilbydere som inntar verdensrommet, mener astrofysiker og romforskningsprodusent Ian O'Neill i Discovery News. Foto: NASA
ENDEN ER NÆR: Den nå pensjonerte romferja Endeavour fotografert mot jordas ytterkant og atmosfære før en sammenkobling med Den internasjonale romstasjonen ISS i 2010. Dagens planlagte oppskyting av Atlantis markerer det 135. og siste i USAs romferjeprogram. Den baner veien for en ny æra med private tilbydere som inntar verdensrommet, mener astrofysiker og romforskningsprodusent Ian O'Neill i Discovery News. Foto: NASAVis mer

Romferje- programmet er dødt

Hva skjer nå?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen er oversatt til norsk fra engelsk. Originalen kan leses her.

Avhengig av været
, får vi i dag se oppskytingen av det 135. og siste romferjeoppdraget. De fire astronautene om bord romferja Atlantis (Chris Ferguson, Doug Hurley, Sandy Magnus og Rex Walheim) skal utføre en helt rutinemessig tur med forsyninger og utstyr til Den internasjonale romstasjonen. Slik avsluttes romferjenes 30-årige odyssé.

Romferja ble selvsagt aldri skapt for være et glorifisert pizzaleveringssystem. Men for mange leverte den heller ikke på det opprinnelige premisset om å være en gjenbrukbar, trygg og billig oppskytingsplattform.

Den brakte romteleskopet Hubble til omløpsbane i 1990, bar noen av de største komponentene til romstasjonen og endret hvordan mennesker reiser i rommet. Men romferja var også ansvarlig for dødsfallet til 14 astronauter (i Challenger- og Columbia-ulykkene), og ble NASAs største økonomiske byrde siden månelandingene med Apollo.

Dermed måtte alle fartøyene pensjoneres, og snart ruller de tre gjenværende inn på museer i Florida, California og New York. Selv om dette er den uunngåelige konklusjonen etter tre tiår med romfart, finnes det ingen erstatning som kan ta over hvor romferjene slipper.

Nå må NASA betale Russland 50 millioner dollar for å få sine egne astronauter i rommet. Situasjonen er like nødvendig som den er en skadelig, politisk sett. Å betale for plasser om bord de russiske Sojuz-fartøyene blir ofte sett på som å støtte jobber i et annet land, samtidig som flere tusen dyktige amerikanere som arbeider med romferjene får sparken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom en kombinasjon av finanskrisen og urealistiske mål satt av den forrige administrasjonen, ble romferjeprogrammets erstatter - Constellation - delvis utviklet, bare for å bli lagt på is av president Obama i februar 2010.

Enkelte komponenter fra Constellation er fortsatt under arbeid (som mannskapskapselen Orion), men den overordnede planen for rakettsystemet er skrotet. Dette skjedde etter at den sittende administrasjonen beordret en grundig gjennomgang av hva slags fartøy NASA trenger for å utforske solsystemet i framtida.

En tilbakevendende innvending er at «NASA har ingen destinasjon». Dette kan være sant, men bare fordi de mangler blankofullmakter fra Kongressen. Mars har alltid vært den langsiktige målsetningen, helt siden mennesket først gikk på månen i 1969. Dessverre er det lite motivasjon for å presse seg «dypere og lengre» inn i rommet, når det ikke finnes en kald krig og en fiende å konkurrere i mot.

Om ikke Mars, hvor skal NASA sende astronauter? Månen er fortsatt et alternativ, men mange synes det er uappetittelig å dra tilbake til et sted hvor vi allerede har vært. De vitenskapelige fordelene ved å ha et langsiktig nærvær på månen er utrolige, men å gjøre det på nytt - «for vitenskapens del» - er ofte ikke en god nok motivasjon for å satse milliarder av dollar og menneskeliv.

I tillegg til å kaste Constellation-programmet over bord, justerte Obama også på NASAs planer for bemannet romfart. Mars skal ikke være det umiddelbare målet (selv om det skal være det endelige målet), og månen skal ikke besøkes på nytt. I stedet skal det sendes astronauter til en av de mange asteroidene som suser rundt og leker sisten med jorda i de indre delene av solsystemet.

Hvorfor skulle NASA ønske å gjøre det? Å lære mer om disse steinene er viktig dersom vi skal ha håp om å unngå å bli truffet. Solsystemet er en skytebane: Det er ikke et spørsmål om vi kommer til å bli rammet; det er et spørsmål om «når?» og «hvor stor er den?».

NASA har en destinasjon: En asteroide. Og straks NASA har utviklet teknologien som kan beskytte menneskekroppen mot alle påkjenningene under lange ferder - som en tur til en asteroide medfører - kan vi kanskje snakke seriøst om å dra til den røde planeten en gang rundt 2030.

Det er uansett «planen». Dessverre har «planer» en tendens til å endre seg med hver administrasjon som blir valgt inn til makta.

NASA utfører historiske bragder når de utfordrer og går til ytterkantene av menneskelig oppfinnsomhet. Den holdningen forsvinner ikke med det første. Men om du skal vedde på hvor du får se mest mest aktivitet innen bemannet romfart, blir du ikke skuffet om du holder med private tilbydere.

Private romfartsselskaper har blitt brukt til å utvikle komponenter helt siden starten av romalderen, men vi ser nå at rike entreprenører og grupper av entusiaster beveger seg inn på markedet. Men hovedmotivasjonen bak privat romfart er ikke politikk eller vitenskap (selv om begge vil høste fordeler).

Motivasjonen er penger. Og her er det potensielt mye å håve inn.

Uansett om selskapet ønsker å tjene penger på rike romturister som vil på en lysttur, eller kontrakter med myndigheter som trenger hjelp med frakt, finnes det umiddelbare finansmotiver som kan utvikle en levedyktig infrastruktur.

Trenden antyder at vi i framtida får se at selskaper som SpaceX sender last og astronauter til og fra romstasjonen på NASAs regning. Rike romturister kan pøse kontanter inn i markedet ved å betale Virgin Galactic for skytes ut av jordatmosfæren.

Selskapene må selvsagt oppnå en fortjeneste. Så i stedet for å bygge romferjer til mange milliarder doller, kommer de til å utvikle løsninger som er så effektive og lønnsomme som mulig. Om de ikke greier det, går pengene til konkurrenten.

Forskningen på romfly - fartøy som tar av og lander som konvensjonelle fly, uten bruk av engangsraketter - blir nå drevet av private. Dette kan muligens være et sendebud om en ny æra med billige og resirkulerbare oppskytingsystemer.

Vi kommer ikke til å se at private initiativ «går dit ingen andre har gått før» i nær framtid. Slikt er fortsatt en oppgave for nasjonale organisasjoner som NASA. Men vi vil se at private romfartøyer fyller hullet NASA etterlater, ved å bygge et transportsystem til lav jordbane som ikke forsvinner når den neste amerikanske presidenten velges.

Så lenge romfart er lønnsomt, vil selskaper være på plass for å selge tjenester. Vi er ved et veiskille for bemannet romfart: Romferja er i ferd med å pensjoneres etter 30 historiske år.

Og nå trenger teknologien seg inn i den private industrien. Ikke for politisk eller vitenskapelig fortjeneste, men for profitt.

Dr. Ian O'Neill er astrofysiker og romforskningsprodusent hos Discovery News.

FRAMTIDA: SpaceX's Falcon 9-rakett skytes opp 8. desember 2010.  Trenden antyder at vi i framtida får se at selskaper som SpaceX sender last og astronauter til og fra romstasjonen på NASAs regning. Foto: AFP PHOTO/Bruce Weaver/SCANPIX
FRAMTIDA: SpaceX's Falcon 9-rakett skytes opp 8. desember 2010. Trenden antyder at vi i framtida får se at selskaper som SpaceX sender last og astronauter til og fra romstasjonen på NASAs regning. Foto: AFP PHOTO/Bruce Weaver/SCANPIX Vis mer