Rormannen roer bølgene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statsminister Jens Stoltenberg har tatt et skritt ut av sin velfortjente sommerferie for å roe ned bølgene som er skapt i striden om et navneskifte i StatoilHydro. I går uttalte han seg om saken og åpnet for at generalforsamlingen, dvs. regjeringen, kan vedta å beholde selskapsnavnet som det er. Utspillet har som formål å legge den konkrete saken dø og samtidig kreve lojalitet fra den økende opposisjonen innad i Arbeiderpartiet.

Det var helt riktig av statsministeren å sette tingene på plass slik han gjorde. Et navneskifte i landets største industriselskap har både økonomiske og kulturelle dimensjoner som kaller på oppmerksomhet fra majoritetsaksjonæren. Folk flest har liten forståelse for at StatoilHydro skal bruke hundrevis av millioner på et nytt navn og medfølgende profilprogram. Det er bare luftballongene i reklamebransjen som tror at selskapets navn er avgjørende for hvordan det oppfattes i markedet og blant publikum. Antakelig er selskapsnavnet av marginal betydning. Statoil kunne like gjerne hett Olsen uten særskilte skadevirkninger. Det er hva selskapet gjør, ikke hva det heter, som betyr noe.

Her bør også den neste debatten om StatoilHydro begynne. Selskapet rir høyt på oljeprisen, men bak dette er det store problemer. Statoils omdømme er svakt etter korrupsjonssaker og oppfinnsomme utbetalinger i autoritære stater. Her hjemme er anlegget på Melkøya en skandale. Etter overskridelser på nesten ufattbare 20 milliarder kroner, klarer ikke anlegget å produsere mer enn 60 prosent av den planlagte kapasiteten. Blant partnerne i Snøhvit-prosjektet brer det seg nå frykt for at anlegget aldri vil komme til å produsere for fullt.

At Stoltenberg griper inn i striden om navneskiftet, vil bare ha kortvarig effekt. Bak den saken finnes en mer generell uro over samfunnsutviklingen som krever mer enn en beroligelse.