Rørt til tårer

- Akkurat nå ser jeg på meg sjøl som veldig heldig, sier Lene Lervik (26). Hun er oppløst i tårer etter sitt første møte med bestemor Sam Do Lee (83) siden 1978.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LAS VEGAS (Dagbladet):

Etter 24 timer på fly fra Trondheim, via Oslo, Amsterdam og Minneapolis, landet Lene Lervik i Las Vegas - byen der hennes biologiske familie har bodd siden 1985. Hit dro hun for å møte slektningene hun ufrivillig mistet kontakten med da hun i 1980 ble tvangsadoptert til Norge av profittjaktende barnehjemshaier i Seoul. Lenes norske foreldre var den gangen lykkelig uvitende om sin nye datters skjebne.

Dagbladet fløy sammen med Lene. Underveis påsto hun hardnakket at følelsene var under kontroll.

Men da vi landet i gjenskinnet fra lysorgelet i hele USAs lykkeby, lukket Lene seg. Det ble vanskelig å få kontakt.

- Nå er hun spent - veldig spent, sa samboer Sindre Veland, som førte videokameraet, mens Lene trippet rundt som en ungjente på utkikk etter onkel Andrew.

Og så kom de:

- Lena, Lena, ropte Andrew.

Og bak ham Lenes bestemor med en bukett solsikker.

Da begynte Lene å gråte.

Trenger tid

- Jeg trodde dette møtet skulle bli litt reservert til å begynne med. Men det ble bare klemmer og tårer, sier Lene.

- Dette er vanskelig. Alle slags følelser våkner. Jeg trenger tid for å skjønne, sier Lene.

Bestemor snakker bare koreansk. Men kommuniserer med hendene. Tar på Lene. Studerer Lenes hender og fingrer, stryker henne i ansiktet og kaller henne konsekvent «Mi Ok», navnet Lene bar før hun landet på Fornebu til sitt nye liv i 1980.

I bilen fra flyplassen sitter bestemor og Lene sammen. Lenes tante Stella spør om hun husker noen koreanske ord.

- Jeg husker bestemor, «halmonie», sier Lene.

Og merker at den gamle kvinnen rykker til.

- Jeg tror det var veldig viktig for henne at jeg husket det, sier Lene.

- Hvordan opplever du møtet med bestemor?

- Jeg er glad for å se at hun er så frisk og glad. Det virker som om hun ikke har tatt så tungt på det som skjedde. Hun ser ikke herjet ut.

Det var bestemor som plasserte henne på barnehjemmet da Lenes mor stakk av.

Feil fødselsdag

På plass i sofaen hjemme i onkel Andrews nye villa kommer fotoalbum på bordet. Og viktigst: familien Lees slektsbok, som ifølge Andrew går 34 generasjoner bakover.

- Her står det at du er født 6. november 1974, sier Andrew.

- Hva? Det betyr jo at jeg er ett år eldre, sier Lene og tar seg overrasket til brystet før hun summer seg:

- Innerst inne har jeg kanskje visst det. På barneskolen og ungdomsskolen følte jeg meg alltid eldre enn de jeg gikk sammen med.

Onkel Andrew påstår at fødselsdatoen som er oppført på Lenes papirer fra barnehjemmet (10. september 1975) var et bevisst forsøk på å villede familien.

- Bo hos oss

Den gamle kvinnen er mest av alt opptatt av Lenes fysiske særtrekk. Onkel Andrew oversetter:

- Hun sier at jeg har ansiktet mitt fra farssiden og kroppen fra morssiden. Dette har jeg tenkt mye på før. Viktig for meg å få høre dette, sier Lene.

Som litt etterpå får høre det hun har forberedt seg på.

- Jeg vil at du skal komme og bo her hos oss. Jeg ønsker å ta igjen det tapte ved å ha deg nær meg resten av levetida mi, sier bestemor.

Hun innrømmer at skammen har plaget henne helt siden Lene forsvant.

- Jeg trodde aldri at jeg skulle få se deg igjen. Jeg følte meg så skyldig, sier hun.

Onkel Andrew legger til:

- Jeg har lurt på om jeg skal foreslå å adoptere deg. Det er opp til deg, men jeg har vel egentlig slått det fra meg. USA er et storslått land å bo i, men jeg tror at Norge er bedre.

- Jeg visste at spørsmålene ville komme. Bestemor er veldig opptatt av å vise meg omsorg. Men det er i Trondheim jeg bor og hører til, sier Lene.

- Uansett skal du vite at du alltid har et hjem her også, sier bestemor.

FAMILIE: Til venstre på bildet står Lenes niese Jeannie (t.v.) og Lenes tanke Stella.
TÅRENE RANT: Her har Lene Lervik akkurat møtt sin biologiske bestemor, Sam Do Lee, for første gang siden 1978. Til venstre står Lenes onkel Andrew.