Rosa skipbrudd

Europas venstresider trenger sommeren til å komme til hektene igjen etter sjokkvalgene tidligere i år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS TYSKLAND står i fare for å følge etter resten av Europa og dreie mot høyre, slikker Schröders franske kolleger sårene etter det susende nederlaget ved presidentvalget og valget på Nasjonalforsamlingen før sommeren. De er ennå i koma, men gjennomfører ufortrødent sine tradisjonelle sommeruniversiteter med tilhørende løssluppen atmosfære. Bare her løsner de franske politikerne på snippen og stiller i tennisskjorte med matchende brunfarge, dunker hverandre i ryggen og slår ut håret. Som en gjeng gutter på speiderleir, hadde det ikke vært for det politiske budskapet. Og for sosialistenes vedkommende en ekte forventning: dukker den ulykkelige presidentkandidaten Lionel Jospin opp når troppene samles i slutten av august? Han gjorde som kjent full politisk retrett da han tapte i første valgomgang, og har siden tidd. En uhyre sjelden gest i Frankrike, der tapere har en tendens til å klore seg fast.

FOR SJU ÅR SIDEN feiret man et rosa Europa. I dag har det ene europeiske landet etter det andre dreid rett høyre. De europeiske velgerne forkaster de sittende makthaverne, og håper på en endring. I Frankrike var det særdeles tydelig. Venstresida samlet kanskje mange velgere blant urbane middelklasser, men mistet samtidig en enda større del av sitt tradisjonelle velgersjikt blant arbeidere og dårligere stilte. Samtidig klarte aldri venstrepartiene å få bukt med politikerforakten, nå et velkjent internasjonalt fenomen. I Frankrike har det gjennom åra blitt et gap mellom politikerne og velgerne. De fleste som gjennomfører en politisk karriere, kommer fra en av eliteskolene og har helt mistet grasrotfølelsen. Det været Jacques Chirac bedre enn Jospin, noe han har visst å utnytte til siste trevl. Men selv ikke han har klart å få med seg de yngste velgerne, som i likhet med annen europeisk ungdom foretrekker å være aktive i antiglobaliserings-, humanitære eller miljøbevegelser framfor politiske partier.

INGEN EUROPEISKE venstresider, kanskje med unntak av Blairs, har visst å fornye seg. Ifølge Dominique Strauss-Kahn, tidligere sosialistisk finansminister, regjerte venstresida i 90-åra med programmer fra 70- 80-åra, basert på ideer fra 60-åra. Han vil gjenforene velgerne med modernitet og foreslår en mer liberal sosialisme. I Frankrike, men også i land som Nederland, feilet venstresida med en for innsnevret visjon av globalisering og av den økende følelsen av utrygghet. Den markerte seg heller ikke nok i kontrast til høyresida. Programmene var for like. Det er ingen tilfeldighet at så mange velgere vendte seg mot mer ekstreme partier. Det er et direkte resultat av 20 års gradvis utvisking av forskjellene mellom høyre og venstre. Begge sider er enige i så sentrale spørsmål som et styrket Europa, en mer liberal økonomi, og samme kurs inn mot sentrum. Resultatet er at de største partiene til sammen oppnår tillit hos knappe 55- 60 prosent av velgerne, mens resten stemmer ekstremt eller oftest avstår fra å stemme, fordi det er dem knekkende likegyldig hvem som styrer butikken.

HVIS DEN FRANSKE og dens søstervenstresider i Europa skal ut av tåka, må de definere seg selv tydeligere, noe for eksempel Trond Giske skriver under på. I tillegg har de ofte et overskudd av ledere, for ikke å si en uklar ledelse. Som har en tendens til å sveve over hodene på folk flest. Og blant annet ikke har oppfattet at mange ser EU som globaliseringens instrument, og at det skremmer. I Frankrike, som i Østerrike, Danmark, Norge og Nederland, er velgerne økende motstandere av globalisering, innvandrere og etablerte politiske partier. Kløfta mellom eliten og folket resulterer ofte i økt nasjonalisme eller økt regional tilhørighet. Sosialdemokratiet har lite å stille opp mot dette. Tony Blair hevder at han vil bli den siste sosialisten. Michel Rocard, tidligere statsminister, sier at sosialismen er som en gammel holk, vond å manøvrere, som det må mye tid og mange kamper og kriser til for å få til å endre kurs. Sosialismen har tapt fordi den ikke har forstått det moderne samfunnet. Velgerne vil ikke ha lunkent vann, sier Rocard.