Rosen lukter gass

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Regjeringen Bondevik gjorde i går det eneste rette: Den gikk av. Alternativet var en ydmykende utsettelse som uansett ville fratatt regjeringen tillit og ethvert handlingsrom i miljøpolitikken. Men utfallet av gasskraftsaken er ikke bare et nederlag for sentrumsregjeringen. Det er også et sviende tap for miljøbevegelsen og de kreftene som ønsker en alternativ energipolitikk. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har stått sammen i kravet om bygging av forurensende gasskraftverk. Hvis denne alliansen fortsetter å finne hverandre i energi- og miljøpolitikken, vil det ha langt større politisk betydning enn regjeringen Bondeviks avgang.
  • Det er en selvfølge at ethvert parti forsøker å oppnå flertall på Stortinget for sin politikk. Det er like naturlig at partiene søker regjeringsmakt. Gårsdagens avklaring i regjeringsspørsmålet skjedde på en sak av stor politisk betydning og hvor skillelinjene er klare. Det er derfor helt naturlig at Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg nå overtar regjeringsmakten. Høyres og Jan Petersens febrile ønske om å danne en bred borgerlig koalisjon på ruinene av Bondevik-regjeringen, bør forbli en dårlig drøm. Den ble da også avvist kontant og klart av Kjell Magne Bondevik i går kveld.
  • Det viktige spørsmålet er hva som blir den nye regjeringens politiske grunnlag i Stortinget, og hva slags politikk den vil føre. Selv om Arbeiderpartiet alene har en sterkere stilling i Stortinget enn den avgående sentrumsregjeringen, er det betydelig fare for at Stoltenberg vil oppleve de samme problemene som Bondevik når det gjelder å få politisk gjennomslag. Det kan skape et svært uryddig politisk landskap fram til neste stortingsvalg. I verste fall blir en svak mindretallsregjering avløst av en ny mindretallsregjering med betydelige styringsproblemer.
  • Jens Stoltenberg kommer til makten ved salg av Arbeiderpartiets troverdighet i miljøpolitikken. Alle forsøk på å framstille gasskraftverk som en duftende rose, kan ikke skjule at dette dreier seg mer om tradisjonell vekstpolitikk og politisk maktbehov, enn om miljøet. Utgangspunktet for regjeringen Stoltenberg er derfor dårlig. Det kan koste partiet dyrt å framstå som umoderne og bakstreversk i miljøpolitikken, ikke minst blant kvinnelige og unge velgere. Ingen vet dette bedre enn Jens Stoltenberg. Derfor er det sannsynlig at han vil starte et miljøpolitisk reparasjonsarbeid så raskt som mulig.
  • Internt i Arbeiderpartiet er det grunn til å tro at selve grepet om makten vil være tilstrekkelig til å dempe miljøopposisjonen. Et viktigere spørsmål er om Stoltenberg klarer å lege de sårene han har påført forholdet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Stoltenbergs utgangspunkt er jo det samme som fikk Thorbjørn Jagland til å kaste kortene. På sett og vis er Stoltenbergs posisjon verre ettersom SV har stått skulder ved skulder med Bondevik-regjeringen i gasskraftsaken. På toppen av dette har han - i hvert fall inntil videre - en samlet miljøbevegelse mot seg. Statsminister Stoltenberg vil derfor ha behov for et markant og symbolmettet taktomslag i miljøpolitikken før stortingsvalget i 2001.
  • Da Bondevik-regjeringen ble dannet i oktober 1997, ble den spådd en kort levetid. Den har vist seg mer seiglivet enn hva dens egne regjeringsmedlemmer kunne drømme om. Selv om de politiske resultatene på langt nær er så glinsende som Bondevik gjerne vil ha det til, har den både oppnådd viktige mål og påvirket det politiske landskapet. Dens viktigste arv er kontantstøtten og en økonomisk politikk som har skapt stabilitet og vekst. Men like viktig - om ikke viktigere - er den innflytelsen Bondevik-regjeringen har hatt på tenkningen i andre partier. Regjeringens og Bondeviks popularitet og overlevelsesevne har i høy grad medvirket til at Arbeiderpartiet har skiftet kurs i spørsmål som gjelder politiske koalisjoner og behovet for flertallsregjering. Arbeiderpartiet har innsett at partiet på sikt må etablere et nytt og fastere forhold til det politiske sentrum.
  • Her ligger også den viktigste utfordringen for Jens Stoltenberg. Han er nødt til å fri seg fra Høyres favntak slik det bl.a. kom til uttrykk i gasskraftsaken. Et avvisende sentrum og en aggressiv venstreflanke vil være et mareritt for Arbeiderpartiet. Men lett blir det ikke. Bondeviks trepartiallianse forlater regjeringskontorene med en sterk følelse av fellesskap og samhold. Regjeringen har unngått de oppløsende indre rivningene som så mange andre koalisjonsregjeringer har opplevd. Det er på det rene at dette fellesskapet vil bli ført videre fram mot valgkampen. En slik utvikling vil ikke bare gjøre Stoltenbergs arbeid vanskelig, men også innebære en forlenget isolasjon av Høyre.
  • Med mindre stortingsvalget setter i gang et politisk jordskjelv, vil tyngdepunktet i norsk politikk fortsatt ligge i sentrum. Skal regjeringen Stoltenberg ha en framtid, må den derfor finne en løsning med en eller flere av sentrumspartiene. Det vil også bidra til en isolasjon av høyresiden der Frp og Carl I. Hagen har fått en stadig mer framtredende posisjon. En slik løsning vil kunne skape en politisk stabilitet som det er mer behov for enn på svært lenge.