Rosengren til Canossa

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Uansett hva slags mål vi legger på politikerunnskyldninger, må næringsminister Björn Rosengrens være i tetsjiktet. Den svenske statsråden har ringt de fleste norske statsråder, og gjør avbikt overfor selve syndens bærer, nemlig den norske nasjon. Maken til knefall kan knapt ha inntruffet siden keiser Henrik IV dro til Canossa.
  • Men skal vi så tilgi? Det er iallfall ikke vanskelig å forstå fyren. Etter en hel natt med Tormod Hermansen på offensiven og flere ukers forgjeves strev for å gjøre Telia/Telenor-fusjonen bedre for Sverige, var det ikke så rart om det rant over for den temperamentsfulle svensken. Men om det nå er slik de tenker i Rosengrens departement: Er det også en flik av sannhet i hans utblåsning? Er vi nordmenn nasjonalistiske? Er alt politikk her? Er vi den siste Sovjet-stat?
  • Om det siste må vi kunne si et tvert og selvsikkert nei. Om noe land har vært den siste Sovjet-republikk, er det Sverige, med sin disiplinering av befolkningen fra vogge til grav. I forhold til det er vi nordmenn anarkister. Men hva så med påstanden om at alt er politikk i Norge? Der har Rosengren helt opplagt et poeng. Mens svensk forvaltning i flere hundre år har kunnet utvikle seg uavhengig av den politiske styring, har den politiske etatstyringen i Norge vært total. Og når to gamle forvaltningsbedrifter som Telia og Telenor skal arbeide seg sammen til ett, har nok både Rosengren og andre svensker oppdaget at det er langt sterkere politiske bindinger over den norske bedriften enn det er over den svenske.
  • Så gjenstår Rosengrens påstand om at vi er nasjonalistiske. Der tror vi det er liten forskjell på de to nasjonene. Hvis Sverige er litt i overkant av Norge, er det med god grunn. Den norske nasjonalismen ble skapt for at vi skulle motstå svenskene i unionen fra 1814 til 1905. Men i dag skal vi ikke bevege oss langt utenfor gatedøra før vi treffer på KappAhl, IKEA, Clas Ohlson eller Åhléns. Det er vel i det minste et vitnemål om at den norske nasjonalismen ikke har vært like økonomisk aggressiv som den svenske.