Roskilde- drømmen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De aller fleste av oss går ut på dato, spesielt innenfor faget rockfestivaler som vi deltok på med stor glede da håret hadde riktig farge og månen øvde på rytmegitar.

Denne skribent var fast Roskilde-fyr fra 1984 til 1996 (cirka). Både i våte telt, i grøfta, i andres telt og etter hvert på det strøkne hotell Princen, der Anne-Mette tok imot oss med danske urter på flaske.

Men en dag var den forlengede ungdomstida over og inn i notatboka skrives Roskilde-minner som Neil Young, DumDum Boys, James Blood Ulmer, Imperiet, Holy Toy, The Alarm, Freak Power, Vindtorns poesi, bayer og suppe, Waterboys, Lou Reed, Clash, The Cure, Ramones, Style Council, The Allman Brothers Band, Paul Simon og en haug med band til.

Nå er det Roskilde igjen. Denne helga. Det skal tilstås at fristelsen er der titt og ofte om å stikke ned en tur til, men nei. Det er vel finito, men kanskje i år?

Men er det noen artister som er verdt å få med seg – som en rynkejeger veit hvem er? Jeg tok en tellerunde etter å ha sett plakaten og kom fram til at minst 20 band er aktuelle: Nick Cave & The Bad Seeds, Coldplay, Faith No More, Amadou & Mariam, Håkan Hellström, The Mars Volta, Zyyles, Mew, Social Distortion, Lucinda Williams, Lilly Allen, Ida Maria, Ulf Lundell, Klovner I Kamp, Glasvegas, Skambankt og The Soft Pack. Puh!

Men hvor er dere som pleide å haste nedover til Danmark? Vi som var en fast gjeng på fem. Vi som våknet til riff og snorket nattas refreng. Vi, de patetiske. Vi som sto backstage sammen med Sinéad O’Connor.

Vi som i dag holder oss hjemme med hus, barn, gjeld, mas, kjas, hverdag hele året, tøv, tant og et glass hvitvin hvis det kniper. Vi som trodde at rocken ville forandre verden, men det var før, det. Før vi våknet med et brak og så at ingenting forandrer verden. Det er verden som forandrer oss til å tro på de største løgnene servert av mennesker som tror på dem og som forfører oss.

God kvasifilosofisk sommer.