Røvere og baroner

De var nittitallets helter og Universets Herrer. Nå vakler de mot skifteretten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE VAR gårsdagens superstjerner i USA og førstesidegutter i den kulørte finanspressen verden over. Der pakket de inn sin suksess i kvasifilosofiske vendinger kokt sammen av fyrstelig honorerte mediekonsulenter. De red på en børshausse som aldri syntes å ta slutt, og som etter hvert ble historiens lengste i USA.

De kjøpte seg politikere som gnikket seg opp mot dem på overregisserte happenings mens mediekonsulentene kvernet ut taler og glansartikler om den amerikanske modellen: Det amerikanske økonomiske under. USAs økonomi vokste raskere enn alle konkurrenters mens horder av småsparere fulgte bjellesauene inn i aksjemarkedet. Næringslivets stjerner liknet stadig mer på Hollywoods i framferd og oppførsel. Finanspressen skrev om kjærlighetslivet til keiserlige konsernsjefer heller enn å gjennomlyse regnskapene de la fram. Bill Gates ble rikere enn John D. Rockefeller var i sin tid, og bygde seg et høyteknologisk palass på størrelse med en norsk småby.

DA DENNE flodbølgen var på sitt høyeste, ble underholdningsgiganten Time Warner slukt av internettportalen American Online, som hadde nådd astronomiske høyder på børsen til tross for høyst beskjedne resultater på bunnlinjen. Det har kostet Warners aksjonærer dyrt.

Nå ramler keiserdirektørene ned fra pidestallene like kjapt som kommunismens helter etter Murens fall (for å låne en formulering fra The Economist i mai). President George Bush gnir seg ikke lenger opp til Enrons skandaliserte Kenneth Lay. Bush kan knapt huske sist han tilfeldigvis traff ham på et av presidentmor Barbaras arrangementer for å styrke barns leseferdighet.

World Coms Bernie Ebbers leser fortsatt i Bibelen, men nå er omsider finansjournalistene mer interessert i å granske regnskapene han har lagt fram enn skriftstedene han brukte som kart og kompass i finansjungelen. Ebbers var kongen av den nye teleøkonomien inntil han ble kastet i april.

Den nye ledelsen i World Com avdekket at selskapet verken tjente penger i 2000 eller 2001, men tvert imot begravde utgifter på 30 milliarder kroner i regnskapet for å holde aksjekursen oppe og føre investorene bak lyset.

WORLD COM er bare det siste selskapet som vakler mot skifterett og konkurs. Det begynte for alvor med Enron. Sjefene Kenneth Lay og Jeffrey Skilling overbeviste analytikere, investorer, børser og horder av småsparere om at de hadde funnet en uuttømmelig gullgruve i cyberspace som ville sikre Enron eventyrlig vekst langt inn i himmelen gjennom internettomsetning av alt fra elektrisk strøm til Stones-billetter. Regnskapene som skulle vise dette, var like sannferdige som skattekartet til kaptein Sorte Bill. Etter Enron har stadig flere av finansbladenes midtsideselskaper av i går vist seg bare å være verd vrakpanten. Konsernsjefenes høyglansete livsfilosofi er avslørt som god, gammeldags grådighet. Ved hjelp av avansert finansakrobatikk og finansjournalistisk mumbo-jumbo har de solgt slangeolje og grafset til seg milliarder gjennom aksjeopsjoner. Avkledd alle omskrivninger har de risikofritt ranet småsparere for sparepenger og pensjonsfond som de ble overtalt til å plassere i aksjemarkedet.

EN KATASTROFE kommer sjelden alene, heller ikke i finansmarkedet. Samtidig som konsernkorthusene går over ende, mister kong Jack Welch av General Motors glorien sammen med grev Jeff Bezos av Amazon.com. Om den prektige livsstilsdronningen Martha Stewart, Askepott-husmoren fra New Jersey som bakte og sydde seg et milliardkonsern ved hjelp av selgende infotainment på TV, er det riktigst å si at hun omsider har tapt dyden. Bare fem dager etter at hun ble innvalgt i styret for New York-børsen, blir hun etterforsket for innsidehandel. Hun og hennes mekler hos Merill Lynch har trøbbel med å samordne sine forklaringer på et gunstig aksjesalg. Merill Lynch ble for øvrig ilagt en bot tidligere i vår på tett oppunder en milliard kroner for brudd på de etiske reglene i aksjemarkedet.

Det er en underdrivelse å si at president George Bush og hans rådgivere er ekstremt vennlig innstilt til storkapital og amerikansk næringsliv. De kommer selv fra denne eksklusive, lukkede verdenen av private klubber, private jetfly og særbehandling fjernt fra byens larm, nesten alle sammen.

Da de overtok makten, erklærte de at nå fikk partene i verdens konflikter klare seg som best de kunne uten bistand fra USA, inkludert partene i Midtøsten, mens Bush-regjeringen fikk gjennomført en omfattende skattelettelse for store selskaper og den rikeste prosenten av USAs befolkning. Den gigantiske pengegaven til dem som hadde mye fra før, ble lansert som Bush-regjeringens folkegave og nye næringspolitikk.

Foreløpig har de etter hvert galopperende skandalene ikke lagt noen vesentlig demper på det amerikanske folkets begeistring for presidenten. De kommende ukene og månedene vil vise om det blir en politisk belastning å ha så sterke røtter i en verden av råtten svindel. For nå strømmer advokatene til.