Røykeloven stinker

I stedet for fredens vei har antirøykerne erklært krig mot en fjerdedel av befolkningen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Før var jeg skikkelig storkar

. Spilte poker, drakk whisky og dampet sigar hver fredag med gymnaskompisene. Det gjaldt visst å ha den største, for på en hyttetur dro en av gutta opp et brunt udyr på lengde med en fot og forkynte at dette var en «Winston Churchill-sigar». Ærefrykten bredte seg rundt bordet, men Churchill jr. hadde overvurdert sin kapasitet som livsnyter. Halvveis uti pattingen skiftet han ansiktsfarge og «måtte legge seg nedpå litt». Der ble han resten av helga, og jeg er ham evig takknemlig. Etter denne demonstrasjonen mistet selv vanlige sigaretter sin tiltrekningskraft.

Ved å stå fram som mangeårig, uforverrelig ikke-røyker kan man kanskje lettere få troverdighet som kritiker av et tvangstiltak som mangler både fornuft og rettferdighet. Jeg er personlig glad for røykeloven. Det blir deilig å slippe sidemannens røyk oppi desserten bare fordi man ikke har spist fort nok, slippe røde øyne og groggy hjerne før man selv har blitt beruset, slippe å fylle skittentøykurven bare man har satt sin fot på bar, eller vaske håret både før og etter en bytur. Vi som bidrar til slektenes gang, gleder oss også til å ta med avkommet på kafé uten først å gå inn og prøvesnuse lokalet, som en annen røykepolitihund.

Slik kan man tale i glede

på vegne av stadig flere som synes røyking er «usexy», «utrendy» og «ikke ser kult ut» (mot normalt har trendkonjunkturene sammenfalt totalt med en offentlig helsekampanje!). Seieren har likevel en bismak av overmakt og overdrivelse. Har vi «trendy» ikke-røykere virkelig krevd at selv de mest inngrodde stamgjester i den bruneste kafé på den ytterste østkant skal oppgi en kjær og daglig vane eller pent holde seg hjemme, for at vi skal kunne rulle inn barnevognene våre på deres hjemmebane? Har vi krevd at det overhodet ikke må røykes selv i dønn lukkede kaféavdelinger, slik som i avgangshallen på Gardermoen, uten mulighet til å plage våre fintfølende luftveier? Nei. Hvorfor må da røykeloven være så total og kompromissløs? Og hvorfor hører vi så lite fra liberalere som ellers slår hardt ned på alle former for ufrihet og urettferdighet?

Røykere og ikke-røykere burde kunne dele det samfunnsgodet som heter serveringssteder. Fredelig konfliktløsning krever imidlertid empati og kreativitet, ifølge Johan Galtung. Røykerne har tradisjonelt vært de hensyns- og fantasiløse, med sitt «Røyk først, og spør ikke etterpå». Men nå, med tidsånden på sin side, iverksetter antirøykerne et firkantet, drastisk tiltak, helt uten forståelse eller respekt for hva røyking innebærer av hygge, velvære og sosial trivsel, og helt uten vilje til å se om utvidete røykfrie soner i samfunnet kunne kombineres med enkelte røykelommer for spesielt trengende. I stedet for fredens vei har antirøykerne erklært krig mot en fjerdedel av befolkningen. Og som i alle kriger er sannheten det første offer.

Dette er ikke mine tanker

, men jeg deler dem gjerne, siden hovedstadsavisene unnlater å anmelde Erik Nords ferske pamflett «Kruttrøyk & fredspipe - epistler fra røykekrigens innside», ei bok som beviser at det eksisterer ytringsfrihet i dette landet, og at noen tør å bruke den. Nord er seniorforsker ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, og bortimot forpliktet på antirøykelinjen. Like fullt har den internasjonalt anerkjente helseøkonomen (som selv røyker minimalt) skrevet et tjuetall velformulerte avskjedssøknader om røykeloven i aviser og fagtidsskrifter. Hans erfaringer fra en helseforvaltning som få av oss kjenner, er blitt til den reneste politiske thriller i subjektiv, underholdende sakprosaform. Nord avslører at helseministeren og hans administrasjon rett og slett har ført folket bak lyset ved hjelp av skjulte agendaer og misvisende etterretning, ikke ulikt en annen aktuell krig.

Hovedhensikten med loven

er å beskytte servitører mot tobakksrøyk, fordi selv lave nivåer av passiv røyking er dokumentert helsefarlig. Nord finnet intet belegg for dette i Helsedepartementets forskningsmateriale. Med økt vern (bedret ventilasjon, selvbetjente røykesoner, økte bøter for overtredelser) ville servitørene få i seg nikotin tilsvarende ca. en kvart sigarett daglig, noe som utgjør en helt ubetydelig helserisiko. Mange norske arbeidstakere må tåle en del støy, støv og varme, og arbeidsmiljøloven tar høyde for det. Men straks saken gjelder tobakksrøyk, er det nulltoleranse. Høybråten spør hvorfor servitører skal være den eneste yrkesgruppa uten røykfritt arbeidsmiljø. Hvorfor sier han da at hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere må finne seg i å arbeide i røykehjem såframt de ikke har allergi eller astma?

Hotell- og restaurantarbeiderforbundet hadde i utgangspunktet ikke noe imot separate røykerom. Kravet om 100 prosent røykfrihet kom etter at myndighetene opplyste dem om helseskadene. Altså: Helseministeren hentet og silte informasjonen han trengte, og fikk med den servitørenes støtte til totalforbud. Og så fortalte han Stortinget at totalforbudet var drevet fram av ansatte i bransjen. Hvorfor denne uredeligheten? Fordi ministeren hadde et større mål: «Det viktigste jeg har gjort, er å få vedtatt den nye røykeloven. Den kommer til å forandre Norge. Den innebærer at mange har sluttet å røyke, at vi fjerner en viktig rekrutteringsarena for nye røykere.»

Vi skulle gjerne sett Høybråten føre et liknende korstog mot alkohol. Alkoholskadene i samfunnet er minst på høyde med tobakkskadene. Drastisk færre skjenkebevillinger og sterk prisøkning ville gjort undre for folkehelsa. Men alkoholen tilhører det gode liv i det gode borgerskap. Da er det lettere å ta en vane som er tre ganger vanligere i lavutdanningsgrupper. Vi skulle også likt å se helseministeren svare på Nords kritikk. Men det får vi ikke. 1. juni ble både Høybråten og Nord invitert til «Tabloid» (TV 2) og «Standpunkt» (NRK), men helseministeren nektet å møte helseforskeren. Begge redaksjonene ga etter, og plasserte Nord på brun kafé med eget TV-team. Behøver jeg å si at også dette minner om en annen krig?

<B>SELEKTIVT: </B> -<wbr> Helseministeren hentet og silte informasjonen han trengte, og fikk med den servitørenes støtte til totalforbud, skriver Kjetil Rolness.