Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Røyker til siste pust

- Kan jeg få noen til å slutte å røyke, så stiller jeg gjerne opp, sier Inger-Johanne Hagen (66) når hun møter oss i døra. Inger har røykt i 50 år, og det skal hun fortsette å gjøre. I fjor fikk hun lungekreft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Trappa opp til annen etasje er tung. Inger sliter med pusten, stopper opp og sier at det ikke er mange skrittene hun klarer å gå av gangen.

- Men kjøre bil kan jeg. I bilen feiler det meg ingen ting, smiler hun.

Inger har nettopp fått beskjed om at kreften har spredt seg til leveren. Nå venter en tøff omgang med cellegift.

- Men jeg har bestemt meg for å kjøre fram og tilbake til sykehuset, sier hun.

- Jeg skal klare det. Inger forteller om første gang hun fikk cellegift og stråling for ett år siden.

- Bivirkningene sto nærmest i kø: kvalme, dårlig matlyst, forstoppelse. Nei, jeg vil ikke tenke på det nå, sier hun og skutter seg.

- Jeg skal klare denne kuren også. Jeg har ikke noe valg.

Mor døde av kreft

Inger har røykt siden hun var 16 år.

- Det var tillatt å røyke når man var konfirmert, sier hun. - Vi visste jo ikke at det var så farlig. Ingen fortalte meg hvor avhengig jeg ville bli. Selv da jeg ble gravid i 1955 sa legen at det fikk holde med ti om dagen.

Både moren og faren til Inger røykte. For 22 år siden døde moren av lungekreft.
Inger har hatt problemer med lungene i flere år. Da hun merket at hun ble dårligere i fjor, ville hun gjerne til Glittreklinikken i Hakadal for å komme seg. Der ble lungekreften oppdaget. Inger har såkalt småcellet lungekreft, som er en aggressiv kreftform.

- Legen min sa rett ut at kreften kom av røykingen, sier Inger.

- Jeg ville ha beskjed om alt. Ingenting skulle feies under teppet. Jeg spurte om hvor lang tid jeg kunne regne med å leve. Legen sa at pasienter med min kreftform gjennomsnittlig lever inntil fem år. «Da er dere ikke kommet særlig lenger enn dere var for 25 år siden,» sa jeg. «Nei, dessverre», svarte han.
Inger røyker fremdeles.

- Hadde jeg hatt en sjanse til å bli frisk, hadde jeg sikkert prøvd å slutte, sier hun.

- Nå trøster jeg meg med røyken, og tar verken nervemedisiner eller sovetabletter. Men Inger er opptatt av at andre skal få hjelp til å slutte.

- Se på meg og din bestemor, sier jeg ofte til datteren min på 44. Hun røyker fortsatt, men datterdatteren min på 24 røyker ikke. Så det er håp.

TROFAST VENN: Lungekreftrammede Inger-Johanne koser seg med hundene. - Emil er en god venn når dagene blir tunge.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media