Rullestol-inflasjon

«Om kvelden da fjorten pleietrengende skulle mates og legges, var det ofte bare to på vakt.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Jeg sitter på rom 320 på lungeavdelingen på Ullevål sykehus. Og jeg er frustrert, fordi ute skinner sola og jeg kan ikke komme ut fordi det mangler rullestoler her oppe.

Er det noen som kan forklare en mann som har 43 års arbeidsliv i næringslivet, hvordan det skal bli inflasjonsskapende om man skaffer noen rullestoler til avdelingen her?»Klokka er 06.20 om morgenen, og det er i Østlandssendingens terapitelefon jeg hører mannen snakke.En ny liten sjokkmelding om vårt skrantende helsevesen.

ER DET MULIG? Visst er det. Og Ullevåls manglende evne til å gi sine pasienter et verdig opphold, føyer seg til tusenvis av savn i helsevesenet. Kanskje spesielt innenfor sektoren eldreomsorg.Jeg har altfor mange personlige opplevelser til at det kan benektes. Og de vonde minnene kommer kast i kast, mens jeg sitter med en tidlig frokost.Daglig omsorg for fire gamle gjennom mange år. Daglige møter med hjemmesykepleien og sykehjemmenes utilstrekkelighet.Nei, det er ikke pleierne jeg snakker om. De gjør hva de kan for å strekke til overfor alle som trenger hjelp. De sliter seg ut og løper vettet av seg, med stressykdommer, sykemeldinger og avmakt som bonus til den skammelig lave lønnen.Vil noen regjering noen gang klare å gjøre noe med dette? Jeg har før uttalt at jeg skulle ønske statsministeren og andre topp-politikere ble bundet til rullestol, eller seng, uten mulighet til å komme seg derfra uten hjelp.Uten å klare å spise, hvis ikke pårørende eller pleiere kommer og mater dem. Eller skifter bleier.Kanskje har de ikke engang pårørende i nærmiljøet som kan stille opp og avlaste pleierne.

I FIRE ÅR, inntil han døde i fjor, satt faren min hjelpeløst bundet til en rullestol, hvis han ikke lå i senga. Han var klar i hodet, men hadde mistet taleevnen.Han bodde i disse åra på et svært godt sykehjem, hvor det var pent, maten var god, pleierne var snille. Det var bare tid det ikke var nok av.Om kvelden, da fjorten beboere på avdelingen skulle ha kveldsmat og bli lagt, var det ofte bare to pleiere på vakt. Sjelden mer enn tre.Det var bare to av beboerne som delvis kunne spise selv. De andre var fullstendig pleietrengende.Hver dag besøkte søsteren min eller jeg far, blant annet for å gi ham mat, enten det var middag eller kveldsmat.

PLEIERNE uttrykte stor glede og takknemlighet over at vi avlastet dem. For som de selv sa, han spiser så langsomt at vi egentlig ikke har tid til å sitte lenge nok hos ham. Nei, hvordan kunne de ha det, når så mange andre skulle mates, skiftes på og legges i løpet av et par timer?Mannen i terapitelefonen ga meg ingen god start på dagen. Men jeg kunne gå ut i sola. Er ikke avhengig av verken rullestol eller pleiere. Så langt.Inflasjon? Det betyr blant annet verdiforringelse av penger. Men hva med verdiforringelsen av et liv?