Rune er tilbake. Alene.

For ett år siden sto Rune Marthinsen her på stranda i Khao Lak sammen med kona May-Liz og deres 15 år gamle datter Marthe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KHAO LAK (Dagbladet): I går var det minnestund for tsunamiens ofre.

-  Tomhet, svarer Rune Marthinsen når vi spør ham om det er mulig å sette ord på det han føler der han står - på stranda foran hotellet Blue Village Pakarang i Khao Lak.

Vi står der sammen med ham, på dagen ett år siden tsunamien tok kona May-Liz Søssa Schilling Marthinsen (44), og hans eneste datter, Marthe Schilling Marthinsen (15).

Tomheten er til å forstå.

Alt er forandret

Det er bare ett år siden de var i paradis. Det er bare ett år siden paradis ble til et helvete.

Rune så hva som kom. Han løp fra strandkanten og fram til skredderbutikken som May-Liz og Marthe var inne i.

Han så bare skoene som sto igjen utenfor butikken.

ENSOM: Med en bukett røde roser er Rune Marthinsen tilbake på stranda i Khao Lak. Her mistet han sin kone May-Liz Søssa Schilling Marthinsen, og sin eneste datter, Marthe Schilling Marthinsen. Foto: Robert S. Eik
ENSOM: Med en bukett røde roser er Rune Marthinsen tilbake på stranda i Khao Lak. Her mistet han sin kone May-Liz Søssa Schilling Marthinsen, og sin eneste datter, Marthe Schilling Marthinsen. Foto: Robert S. Eik Vis mer

-  Jeg vet nøyaktig hvor skoene deres sto. Alt er forandret rundt her siden da, men jeg kjenner stedet igjen med en gang, sier han idet vi nærmer oss plassen hvor han har lagt ned roser og et bilde av sine to kjære.

Spant rundt

Kona og datteren må ha løpt fra skoene. I et fortvilt forsøk på å komme seg i sikkerhet.

Han så dem ikke da, og fikk aldri se dem igjen.

For i neste øyeblikk kom den massive veggen av vann veltende.

-  Jeg skjønte hva som kom. Jeg har alltid vært god i vannsport, så jeg formet kroppen som en ball for å møte bølgen. Jeg visste at jeg ville spinne rundt i bølgen, med hodet godt beskyttet, forteller han.

Ferden endte en kilometer inn i jungelen. Han var fristet til å gi opp, men skjønte langsomt at han hadde et valg. Han kunne gjøre et desperat forsøk på å nå overflaten. Den kunne han så vidt skimte.

Han blødde fra kutt og sår, og hadde mye vann i lungene.

-  Jeg fikk en ro over meg der jeg lå. Jeg tenkte at det ikke var så ille å dø.

-  For den som dør?

-  Nettopp.

Uten kontakt

Rune valgte livet. Og reddet med seg ei lita jente. Han vet ikke mer om henne enn at hun var finsk.

Etter tre dager på et jungelsykehus i Khao Lak var infeksjonene i sårene så ille at han trodde døden truet. Enda en gang. Det var ikke medisiner igjen på sykehuset.

Tre dager seinere ble han fløyet til et privat sykehus i Bangkok. Fortsatt uten at noen visste hvor han var, eller om han var i live.

2. januar, sju dager etter katastrofen, fikk han endelig gitt beskjed hjem.

-  Helvete, er ordet Rune bruker om Khao Lak etter tsunamien.

Helvete, helvete, helvete.

Pilegrim

Vi går tilbake langs stranda, mot stedet minnemarkeringen skal finne sted.

Jeg spør om han speider utover havet. Om han ser etter nye bølger.

-  Nei, svarer han kontant.

-  Nå er jeg ikke redd for noe. Ingenting. Hva har jeg å miste? Jeg har allerede mistet familien min, sier han.

Jeg leter etter ordene. Spør om det er mulig å finne en mening i noe så meningsløst som det han har vært gjennom.

-  Jeg har i hvert fall ikke klart det ennå, sier han.

Rune har vært tilbake i Khao Lak to ganger siden jula i fjor.

-  Det føles litt rart å si det, men jeg er litt som en pilegrim. Jeg føler en dragning tilbake hit.

OMKOM: May-Liz Søssa Schilling Marthinsen (44), og Marthe Schilling Marthinsen (15).